Sjenerøsitetstesten

Det  er lett for oss mennesker å tenke først på seg selv. Har vi først begynt, så fortsetter vi gjerne. Samtaler flyter best når temaet interesserer. Mange er eksperter på å få samtalen inn på sitt spor. Dyktige samtalepartnere har lært å snu fokuset til å handle om dem man snakker med. Sjenerøse mennesker glemmer seg selv for en stund og viser interesse for andre. Det krever disiplin, men resultatet er både gode samtaler og vennskap. Er vi villig til å la fokuset gå fra oss til andre?

Sjenerøs med ord

En undersøkelse fra University of Texas fant ut at mennesker bruker 16000 ord daglig. Samme undersøkelse observerte liten forskjell på menn og kvinner og knuste myten om den snakkesalige kvinnen og den stumme mannen. Men er våre ord sjenerøse mot andre? Min erfaring er at det ikke går av seg selv. Ofte har jeg positive tanker om andre som jeg lar være å dele. Dessverre har jeg også negative tanker om andre. Disse er av natur mye enklere å dele. Det krever disiplin å la være. Sjenerøse mennesker har lært seg å veie ordene først og bruker dem som løfter opp andre.

Sjenerøs med tid

Mye av vår tid er bundet opp i forpliktelser og nødvendige aktiviteter. Men selv i travle perioder er det litt tid igjen? Hvem er den for? På seg selv kjenner man andre, og min tanke er ofte på meg selv. Hva har jeg lyst å gjøre? Å legge til side egne ønsker og bruke tiden på andre trenger ikke gi oss en opplevelse av å være mor Teresa. Å legge ned sitt eget og være sjenerøs med sin tid er en naturlig del av å være glad i mennesker.

Sjenerøs med penger

Ikke mange har 16 000 daglige kroner til disposisjon. Mye av peengene våre bindes opp i forpliktelser. Det som er til overs må vel kunne brukes til å unne meg litt velfortjent luksus? I en undersøkelse fra 2013 identifiserte kun 28% av investorer med formuer på mellom 1 og 5 millioner dollar seg selv som rike. Mange av dem definerte rikdom som nok penger til å gjøre det man ønsker. Problemet er at ønskene ofte øker i takt med lønnsposen. Vårt forbruk kan derfor være stabilt egoistisk også i oppgangstider. Å sette til side egne behov for å gi, er en disiplin sjenerøse mennesker praktiserer. Jesus advarte mot kjærlighet til ting og penger. En god måte å bekjempe det på er å gi sjenerøst. Bibelen mer enn antyder at det er naturlig å gi 10%. Det er en god plass for oss alle å begynne. Med fokus og disiplin kan vi søke å leve sjenerøse liv som setter oss selv ut av sentrum og finner dybden i Bibelens ord: ”Det er saligere å gi enn å få.”

Er flergenerasjonskirke mulig i dagens virkelighet?

Verden er en annen. Jeg føler det i vannet, jeg føler det på jorden, jeg lukter det i luften. Mye som en gang var er gått tapt. For ingen som lever nå husker den.

Slik begynner den episke romanen ringenes herre. Kanskje er det også begynnelsen på en fortelling om kirken i vår tid? Å forholde seg til at verden er en annen er ikke et gjøremål vi plasserer i kirkens kjeller og tar opp en dag det er lite å gjøre. Lavt på agendaen for kirken i dag, hodepine for kirken i morgen! Trendspesialister har gode forslag til hvordan kirken kan møte en verden i endring: Hillsongmodell med kraftfulle gudstjenester som tar opp i seg populærkulturen er et forslag. Andre tenker at vår tid er moden for et enklere, mer liturgisk og tradisjonelt gudstjenesteutrykk. Andre igjen vil ha bort hele gudstjenesten og heller samles i organiske husfellesskap. Kirken må være i endring for å møte en verden i endring, men hvordan unngår vi å skape kirker for en generasjon der "mye som en gang var er gått tapt fordi ingen som lever husker det"?

Egil Svartdahl skriver om flergenerasjonskirken i boken gi det videre. Kirken er en familie av alle generasjoner, ikke et prosjekt for en generasjon. Å skape flergenerasjonskirker i en tid hvor vi lever adskilt fra hverandre i livsfaseenklaver, er ambisiøst. Den singel studenten, småbarnsmammaen og bestefaren lever sitt liv i ulike verdener. Hvordan kan kirken forene disse verdenene samtidig som hun skal endres i takt med samfunnet hun skal nå? Svartdahl introduserer begrepet nøkkelgenerasjon. Nøkkelens oppgave er å åpne stengte dører. Nøkkelgenerasjonen åpner den stengte døren til flergenerasjonskirken.

Hvem er nøkkelgenerasjonen? Svartdahls forslag er barnefamiliene. Om barnefamiliene forsvinner fra kirken, forsvinner to generasjoner. Jeg er selv småbarnsfar og vet hvor viktig det er at kirken er tilrettelagt for barn og deres foreldre. Vi må gjøre våre beste ressurser tilgjengelig for barna og barnearbeiderne i kirken. Solveig Hegdal, ungdomspastor i Sentrumkirken Sandnes sier: om ikke barna er dagens kirke, så vil det ikke være noen kirke i morgen. Men er barnefamiliene nøkkelgenerasjonen? Når jeg tenker på mine barns forestående trosreise, så er det uendelig viktig hva de får med seg fra hjem og kirke disse første årene. Et bra barne /ungdomsarbeid hjelper barn og ungdom å utvikle en trygg, personlig og selvstendig tro på Jesus. Mer enn 70% tar i følge Barnagruppen sitt valg om å tro på Jesus før ungdomstiden er ferdig. Men hvor går veien videre?

Det finnes en stor diskontinuitet i norske kirker. Det er gapet mellom ungdomsmøter og gudstjeneste. Ungdom som ikke lenger er målgruppen for kirkens ungdomsmøter kjenner seg ikke hjemme på gudstjenesten. Noen avfeier problemstillingen med å si at unge kristne må være modne nok til å feire gudstjeneste i former skapt av generasjonen over seg. En slik måte å tenke på er i beste fall korttenkt. En gudstjeneste tilrettelagt for barnefamiliene vil sjelden være innertier for unge voksne i 20 årene. Jeg husker eget strev med å koble på gudstjenester med barnesanger, barnesangbevegelser og snilt barnefamiliefokus . Det virker gjerne ekskluderende for gruppen som akkurat har fullført løpet gjennom kirkens barne og ungdomsarbeid. Vil vi det? Om denne aldersgruppen ikke finner seg til rette så trekker de seg gjerne ut av menighetsfellesskapet eller klumper seg sammen i kirker som er spisset mot dem. Hillsong internajonalt og intro nasjonalt har lykkes med å spisse seg mot denne generasjonen. Men vil vi ikke ha denne generasjonen i kirkene de vokser opp i? Da må vi tenke bevisst på hvordan det skal skje. Vi kan ikke la barn og ungdom som går gjennom alle fasene av kirkens barne og ungdomsarbeid bli stående som unge voksne uten en skikkelig bro til videre engasjement i kirken som har ledet dem til tro på Jesus!

 

Noen løser dette med egne 20+møter, eller tilrettelegger ungdomsmøter for "ungdom" helt opp til 30 årsalderen. Men det er bare noen få storbykirker har ressurser til 20+møter. Ungdomsmøter med trettiåringer er vel strengt tatt ikke noe ungdomsmøte lenger. Er det ikke en annen måte å gjøre det på? Mitt forslag er å gjøre 20-25 aldersgruppen til kirkens nøkkelgenerasjon. La dem ta de tidkrevende oppgavene, være den kreative motoren i gjennomføringen  av gudstjenesten og få male med sine farger i utformingen av kirkens uttrykk. Dette er den universelle generasjonen. Tenåringene ser opp til dem. Småbarnsforeldre  identifiserer seg fortsatt med dem. Tenåringsforeldre føler seg litt yngre rundt dem og er fornøyd over at egne tenåringer får sunne forbilder. Besteforeldrene er begeistret når de yngre i familien trives i kirken og vil tjene Herren. En aktiv gruppe i 20-25 åringer setter også travle småbarnsfamilier fri til å være familie og være kirke sammen med sine barn.

Om 20-30 åringene får være nøkkelgenerasjonen med  lederoller som setter dem i førersetet for kirkens uttrykk, så låser de opp døren til flergenerasjonskirken. Dersom dette gjøres rett vil kirken evne å være i endring med verden hun skal nå samtidig