Verden er en annen. Jeg føler det i vannet, jeg føler det på jorden,
jeg lukter det i luften. Mye som en gang var er gått tapt. For ingen som lever
nå husker den.
Slik begynner den episke romanen ringenes herre. Kanskje er det også
begynnelsen på en fortelling om kirken i vår tid? Å forholde seg til at verden
er en annen er ikke et gjøremål vi plasserer i kirkens kjeller og tar opp en
dag det er lite å gjøre. Lavt på agendaen for kirken i dag, hodepine for kirken
i morgen! Trendspesialister har gode forslag til hvordan kirken kan møte en
verden i endring: Hillsongmodell med kraftfulle gudstjenester som tar opp i seg
populærkulturen er et forslag. Andre tenker at vår tid er moden for et enklere,
mer liturgisk og tradisjonelt gudstjenesteutrykk. Andre igjen vil ha bort hele
gudstjenesten og heller samles i organiske husfellesskap. Kirken må være i
endring for å møte en verden i endring, men hvordan unngår vi å skape kirker
for en generasjon der "mye som en gang var er gått tapt fordi ingen som
lever husker det"?
Egil Svartdahl skriver om flergenerasjonskirken i boken gi det
videre. Kirken er en familie av alle generasjoner, ikke et prosjekt for en
generasjon. Å skape flergenerasjonskirker i en tid hvor vi lever adskilt fra
hverandre i livsfaseenklaver, er ambisiøst. Den singel studenten,
småbarnsmammaen og bestefaren lever sitt liv i ulike verdener. Hvordan kan
kirken forene disse verdenene samtidig som hun skal endres i takt med samfunnet
hun skal nå? Svartdahl introduserer begrepet nøkkelgenerasjon. Nøkkelens
oppgave er å åpne stengte dører. Nøkkelgenerasjonen åpner den stengte døren til
flergenerasjonskirken.
Hvem er nøkkelgenerasjonen? Svartdahls forslag er barnefamiliene. Om
barnefamiliene forsvinner fra kirken, forsvinner to generasjoner. Jeg er selv
småbarnsfar og vet hvor viktig det er at kirken er tilrettelagt for barn og
deres foreldre. Vi må gjøre våre beste ressurser tilgjengelig for barna og
barnearbeiderne i kirken. Solveig Hegdal, ungdomspastor i Sentrumkirken Sandnes
sier: om ikke barna er dagens kirke, så vil det ikke være noen kirke i morgen.
Men er barnefamiliene nøkkelgenerasjonen? Når jeg tenker på mine barns
forestående trosreise, så er det uendelig viktig hva de får med seg fra hjem og
kirke disse første årene. Et bra barne /ungdomsarbeid hjelper barn og ungdom å
utvikle en trygg, personlig og selvstendig tro på Jesus. Mer enn 70% tar i
følge Barnagruppen sitt valg om å tro på Jesus før ungdomstiden er ferdig. Men
hvor går veien videre?
Det finnes en stor diskontinuitet i norske kirker. Det er gapet
mellom ungdomsmøter og gudstjeneste. Ungdom som ikke lenger er målgruppen for
kirkens ungdomsmøter kjenner seg ikke hjemme på gudstjenesten. Noen avfeier
problemstillingen med å si at unge kristne må være modne nok til å feire
gudstjeneste i former skapt av generasjonen over seg. En slik måte å tenke på
er i beste fall korttenkt. En gudstjeneste tilrettelagt for barnefamiliene vil
sjelden være innertier for unge voksne i 20 årene. Jeg husker eget strev med å
koble på gudstjenester med barnesanger, barnesangbevegelser og snilt
barnefamiliefokus . Det virker gjerne ekskluderende for gruppen som akkurat har
fullført løpet gjennom kirkens barne og ungdomsarbeid. Vil vi det? Om denne
aldersgruppen ikke finner seg til rette så trekker de seg gjerne ut av
menighetsfellesskapet eller klumper seg sammen i kirker som er spisset mot dem.
Hillsong internajonalt og intro nasjonalt har lykkes med å spisse seg mot denne
generasjonen. Men vil vi ikke ha denne generasjonen i kirkene de vokser opp i?
Da må vi tenke bevisst på hvordan det skal skje. Vi kan ikke la barn og ungdom
som går gjennom alle fasene av kirkens barne og ungdomsarbeid bli stående som
unge voksne uten en skikkelig bro til videre engasjement i kirken som har ledet
dem til tro på Jesus!
Noen løser dette med egne 20+møter, eller tilrettelegger
ungdomsmøter for "ungdom" helt opp til 30 årsalderen. Men det er bare
noen få storbykirker har ressurser til 20+møter. Ungdomsmøter med trettiåringer
er vel strengt tatt ikke noe ungdomsmøte lenger. Er det ikke en annen måte å
gjøre det på? Mitt forslag er å gjøre 20-25 aldersgruppen til kirkens
nøkkelgenerasjon. La dem ta de tidkrevende oppgavene, være den kreative motoren
i gjennomføringen av gudstjenesten og få male med sine farger i
utformingen av kirkens uttrykk. Dette er den universelle generasjonen.
Tenåringene ser opp til dem. Småbarnsforeldre identifiserer seg fortsatt
med dem. Tenåringsforeldre føler seg litt yngre rundt dem og er fornøyd over at
egne tenåringer får sunne forbilder. Besteforeldrene er begeistret når de yngre
i familien trives i kirken og vil tjene Herren. En aktiv gruppe i 20-25 åringer
setter også travle småbarnsfamilier fri til å være familie og være kirke sammen
med sine barn.
