Et møte som forandrer alt.

Bill Clinton er kjent for sitt vinnende vesen og sterke karisma. Han er en av de populære amerikanske presidentene. Til og med i Norge var han godt likt. Ikke engang skandalen med Monica Lewinsky klarte å rokke ved den populariteten. Snarere fikk den pil oppover.

1 november 1999 besøkte Clinton oss. I Norge elsker vi å hate amerikanere generellt og amerikanske presidenter spesielt. Det rare er at når de besøker oss, så er det kun sære aktivister fra Blitz og Rød ungdom som husker på å hate. 1 november 1999 var ikke noe unntak. Det var 17 mai stemning i Oslo. Tror rød ungdom også viftet med norske flag og smilte.

Førskolelærer Ingeborg Heldal står utenfor slottet sammen med masse barn. Garantert med forventninger om å oppleve festen og kanskje få et blikk av Clinton. Han kommer forbi, smiler som bare en amerikansk president kan og stopper opp. Ikke for å løfte opp et barn, men for å håndhilse på Ingeborg og si hei. Ivrige kameraer dokumenterer hendelsen. Bilder av Clinton og Ingeborg går over hele verden. Onde tunger påstod at Clinton stoppet opp på grunn av en viss likhet med Monika Lewinsky. Nå trenger ikke påstander om likheter bety noe som helst. Noen mener faktisk at jeg ligner på Jan Thomas – Nuff said.

For de av oss som ikke mistenker Clinton for annet enn å være en hyggelig mann, som er glad i mennesker og derfor stopper for å gi mennesker oppmerksomhet, så er dette interessant. Hvorfor? Fordi 1 november forandret Ingeborg Heldal sitt liv for alltid. Hun ble intervjuet på TV og i aviser. Gjorde en god figur og ble spurt om å være programleder. Etter flere runder på TV endte hun opp der hun er i dag, som sjefsredaktør i Cosmopolitan.

Ingen ved sine fulle fem påstår at man blir sjefsredaktør i et stort blad kun på grunnlag av et 10 sekunders møte med Clinton. Faktumet er likevel at dette sparket det hele i gang. Clintons sjarm, berømmelse, posisjon og karisma dryppet over på Ingeborg. Hun var smart nok til å ta imot og har bygget livet sitt på det. Me like.

Nok om Ingeborg og heller litt om deg. Hva ville du gjort om Clinton stoppet for å ta deg i hånda og slå av en prat? Hva med Bono, Obama, ekteparet Pitt/Jolie, Bill Gates eller Steve Jobs? Jeg vet ikke hva jeg ville gjort. Tror jeg hadde vært skitnervøs. Det til tross for alle dører som kunne åpnet seg gjennom et kort møte med en av disse. Tror kanskje jeg i mine verste øyeblikk kunne trukket meg unna. Det som kanskje er mer sannsynlig er at jeg ikke hadde vært tilstede der jeg har sjansen til å treffe en av disse. Hadde Steve Jobs paradert storgaten hadde jeg nok studert det hele fra balkongen.

Dersom et møte med Clinton eller Brad Pitt har mulighet til å totalt forandre et menneskes liv og livskurs, hva gjør så et møte med Gud? Opp gjennom historien har utallige mennesker møtt Gud på en måte som har merket dem og omgivelsene for livet. Hans Nilsen Hauges Gudsopplevlse på et jorde, er et relevant norsk eksempel. Hverken Hans Nilsen Hauge eller Norge ble det samme etterpå. Han gikk Norge på kryss og tvers. Alle steder han kom, hjalp han mennesker til et møte med Gud. Gjennom det ble titusenvis løftet ut av fattigdom og håpløshet nesten 200 år før vi fikk olje. Dette er et voldsomet eksempel, men jeg bruker det fordi det er enkelt å sjekke opp mot historien. Til og med sekulære historikere har vansker med å forklare så håndfaste forandringer for så mange, på så kort tid

Nok om Hans Nilsen Hauge og heller litt om deg. Hva ville du gjort om Gud ville møte deg? Han er langt mer tilgjengelig enn disse svært så menneskelige kjendisene. Lar du usikkerhet og fordommer holde deg borte, betrakter du fra behørig avstand, eller våger du å ta et steg mot Ham? Gud selv sier: «de som søker meg, finner meg.» Moses møtte Gud. Han skrev dette: «Og dersom du søker Herren din Gud der, skal du finne ham når du søker ham av hele ditt hjerte og hele din sjel.» Gjør det, det blir et møte som forandrer alt.