Vi fyller uken vår med møter. Noen er viktige, andre er veldig viktige og et fåtall svært svært viktige. Møter kan gi nervøs neglebiting, herlige sommerfugler og kreative tankevirksomhet. Andre møter tas på rutinen og noen går dessverre rett i glemmeboken. Å møte et annet menneske er nydelig. Som regel handler det om interaksjon som gir noe til begge parter. Et ordtak sier at du er den du er på grunn av stedene du besøker, bøkene du leser og menneskene du møter. Jeg håper det er sant, for jeg har besøkt og fortsetter å besøke masse herlige plasser, jeg leser alt for mange gode bøker og prøver å fylle hverdagen med å møte så mange mennesker som mulig.
Noen møter gir neglebiting.
Sannsynligvis har jeg aldri bitt så mye negler som da jeg ba om et møte med min tidligere sjef i Stavanger. Min ide om å slutte som ungdomsleder i denne Stavangerkirken og starte en ny kirke i Sandnes var jeg redd ikke kom til å falle i god jord. Har du hatt slike møter? Som du gruer deg til, men som du vet er nødvendige. De er bra, men først når de er unnagjort. Sånn også med dette. Etter en lang prosess på nesten to år, kom Sentrumkirken på plass.
Noen møter gir sommmerfugler
Jeg har aldri hatt så mye sommerfugler som da jeg lurte med meg tre kamerater på roadtrip nedover Europa. Den hemmelige endestasjonen var Makedonia. Møtet som ikke var booket, var med Vesna. Spørsmålet som jeg brygget på gav meg store sommerfugler i nydelige farger. Svaret gav meg en kjærest, et år senere en forloved og halvåret etter det en fantastisk vakker, herlig, nydelig kone.
Noen møter gir kreativ tankevirksomhet
I løpet av uken prøver jeg å få booket inn ihvertfall en kreativ dugnad med staben/frivillige på Sentrumkirkekontoret. Det gir kreative ideer og tanker foran, under og i etterkant av møtet. Jeg er heldig/flaksen/velsignet/lykkelig, (velg det som passer) som får jobbe sammen med så herlig kreative/dyktige/overgitte/tjenestevillige/entusiastiske/morsomme (velg det som passer) mennesker.
Hva er det viktigste møtet?
Hva er det viktigste møtet du har hatt? Hva er ditt viktigste møte gjennom uken? Det viktigste møtet blir glemt av mange. Det møtet som har i seg kraft til å forandre alt, det møtet som kan fylle opp og gi ny energi, det møtet som gir nytt perspektiv på det som skjer i livet. Det er møtet som er for viktig til å gå i glemmeboken. Det er ikke avkrevd og gir ikke neglebiting. De som tar seg tid til dette kan fortelle om forandret liv, forandret fokus, tydelig hensikt og positiv framtidstro.
Telt til å møtes i
Moses, en av de store heltene i Bibelen satte opp et telt der Israelsfolket kunne møte Gud. Han plasserte det strategisk i leiren for å gi så mange som mulig et plass for det viktigste møtet. Om du ikke har satt opp et telt i hagen, kan det likevel være greit å rydde tid i kalenderen og tydeliggjør for deg selv og andre at du vil bruke tid til å møte Gud. Gjør det møtet til det viktigste og høst fruktene av å kjenne Gud. Det er absolutt noe jeg vil bruke livet mitt til.
Hvordan møter jeg Gud?
Moses sa : «Dersom du søker Herren din Gud der, skal du finne ham når du søker ham av hele ditt hjerte og hele din sjel.» Jesus sier : «Jeg er veien sannheten og livet, ingen kommer til Faderen uten gjennom meg.» Den eneste oppskriften som finnes for å møte Gud er et helt hjerte og at du kommer gjennom Jesus. Troen på Jesus er veien som leder til Gud, døren som åpner opp til fellesskap med Gud og kartet som gjør at man finner Gud. Avtal et møte!
søndag 31. januar 2010
lørdag 23. januar 2010
Et møte som forandrer alt.
Bill Clinton er kjent for sitt vinnende vesen og sterke karisma. Han er en av de populære amerikanske presidentene. Til og med i Norge var han godt likt. Ikke engang skandalen med Monica Lewinsky klarte å rokke ved den populariteten. Snarere fikk den pil oppover.
1 november 1999 besøkte Clinton oss. I Norge elsker vi å hate amerikanere generellt og amerikanske presidenter spesielt. Det rare er at når de besøker oss, så er det kun sære aktivister fra Blitz og Rød ungdom som husker på å hate. 1 november 1999 var ikke noe unntak. Det var 17 mai stemning i Oslo. Tror rød ungdom også viftet med norske flag og smilte.
Førskolelærer Ingeborg Heldal står utenfor slottet sammen med masse barn. Garantert med forventninger om å oppleve festen og kanskje få et blikk av Clinton. Han kommer forbi, smiler som bare en amerikansk president kan og stopper opp. Ikke for å løfte opp et barn, men for å håndhilse på Ingeborg og si hei. Ivrige kameraer dokumenterer hendelsen. Bilder av Clinton og Ingeborg går over hele verden. Onde tunger påstod at Clinton stoppet opp på grunn av en viss likhet med Monika Lewinsky. Nå trenger ikke påstander om likheter bety noe som helst. Noen mener faktisk at jeg ligner på Jan Thomas – Nuff said.
For de av oss som ikke mistenker Clinton for annet enn å være en hyggelig mann, som er glad i mennesker og derfor stopper for å gi mennesker oppmerksomhet, så er dette interessant. Hvorfor? Fordi 1 november forandret Ingeborg Heldal sitt liv for alltid. Hun ble intervjuet på TV og i aviser. Gjorde en god figur og ble spurt om å være programleder. Etter flere runder på TV endte hun opp der hun er i dag, som sjefsredaktør i Cosmopolitan.
Ingen ved sine fulle fem påstår at man blir sjefsredaktør i et stort blad kun på grunnlag av et 10 sekunders møte med Clinton. Faktumet er likevel at dette sparket det hele i gang. Clintons sjarm, berømmelse, posisjon og karisma dryppet over på Ingeborg. Hun var smart nok til å ta imot og har bygget livet sitt på det. Me like.
Nok om Ingeborg og heller litt om deg. Hva ville du gjort om Clinton stoppet for å ta deg i hånda og slå av en prat? Hva med Bono, Obama, ekteparet Pitt/Jolie, Bill Gates eller Steve Jobs? Jeg vet ikke hva jeg ville gjort. Tror jeg hadde vært skitnervøs. Det til tross for alle dører som kunne åpnet seg gjennom et kort møte med en av disse. Tror kanskje jeg i mine verste øyeblikk kunne trukket meg unna. Det som kanskje er mer sannsynlig er at jeg ikke hadde vært tilstede der jeg har sjansen til å treffe en av disse. Hadde Steve Jobs paradert storgaten hadde jeg nok studert det hele fra balkongen.
Dersom et møte med Clinton eller Brad Pitt har mulighet til å totalt forandre et menneskes liv og livskurs, hva gjør så et møte med Gud? Opp gjennom historien har utallige mennesker møtt Gud på en måte som har merket dem og omgivelsene for livet. Hans Nilsen Hauges Gudsopplevlse på et jorde, er et relevant norsk eksempel. Hverken Hans Nilsen Hauge eller Norge ble det samme etterpå. Han gikk Norge på kryss og tvers. Alle steder han kom, hjalp han mennesker til et møte med Gud. Gjennom det ble titusenvis løftet ut av fattigdom og håpløshet nesten 200 år før vi fikk olje. Dette er et voldsomet eksempel, men jeg bruker det fordi det er enkelt å sjekke opp mot historien. Til og med sekulære historikere har vansker med å forklare så håndfaste forandringer for så mange, på så kort tid
Nok om Hans Nilsen Hauge og heller litt om deg. Hva ville du gjort om Gud ville møte deg? Han er langt mer tilgjengelig enn disse svært så menneskelige kjendisene. Lar du usikkerhet og fordommer holde deg borte, betrakter du fra behørig avstand, eller våger du å ta et steg mot Ham? Gud selv sier: «de som søker meg, finner meg.» Moses møtte Gud. Han skrev dette: «Og dersom du søker Herren din Gud der, skal du finne ham når du søker ham av hele ditt hjerte og hele din sjel.» Gjør det, det blir et møte som forandrer alt.
1 november 1999 besøkte Clinton oss. I Norge elsker vi å hate amerikanere generellt og amerikanske presidenter spesielt. Det rare er at når de besøker oss, så er det kun sære aktivister fra Blitz og Rød ungdom som husker på å hate. 1 november 1999 var ikke noe unntak. Det var 17 mai stemning i Oslo. Tror rød ungdom også viftet med norske flag og smilte.
Førskolelærer Ingeborg Heldal står utenfor slottet sammen med masse barn. Garantert med forventninger om å oppleve festen og kanskje få et blikk av Clinton. Han kommer forbi, smiler som bare en amerikansk president kan og stopper opp. Ikke for å løfte opp et barn, men for å håndhilse på Ingeborg og si hei. Ivrige kameraer dokumenterer hendelsen. Bilder av Clinton og Ingeborg går over hele verden. Onde tunger påstod at Clinton stoppet opp på grunn av en viss likhet med Monika Lewinsky. Nå trenger ikke påstander om likheter bety noe som helst. Noen mener faktisk at jeg ligner på Jan Thomas – Nuff said.
For de av oss som ikke mistenker Clinton for annet enn å være en hyggelig mann, som er glad i mennesker og derfor stopper for å gi mennesker oppmerksomhet, så er dette interessant. Hvorfor? Fordi 1 november forandret Ingeborg Heldal sitt liv for alltid. Hun ble intervjuet på TV og i aviser. Gjorde en god figur og ble spurt om å være programleder. Etter flere runder på TV endte hun opp der hun er i dag, som sjefsredaktør i Cosmopolitan.
Ingen ved sine fulle fem påstår at man blir sjefsredaktør i et stort blad kun på grunnlag av et 10 sekunders møte med Clinton. Faktumet er likevel at dette sparket det hele i gang. Clintons sjarm, berømmelse, posisjon og karisma dryppet over på Ingeborg. Hun var smart nok til å ta imot og har bygget livet sitt på det. Me like.
Nok om Ingeborg og heller litt om deg. Hva ville du gjort om Clinton stoppet for å ta deg i hånda og slå av en prat? Hva med Bono, Obama, ekteparet Pitt/Jolie, Bill Gates eller Steve Jobs? Jeg vet ikke hva jeg ville gjort. Tror jeg hadde vært skitnervøs. Det til tross for alle dører som kunne åpnet seg gjennom et kort møte med en av disse. Tror kanskje jeg i mine verste øyeblikk kunne trukket meg unna. Det som kanskje er mer sannsynlig er at jeg ikke hadde vært tilstede der jeg har sjansen til å treffe en av disse. Hadde Steve Jobs paradert storgaten hadde jeg nok studert det hele fra balkongen.
Dersom et møte med Clinton eller Brad Pitt har mulighet til å totalt forandre et menneskes liv og livskurs, hva gjør så et møte med Gud? Opp gjennom historien har utallige mennesker møtt Gud på en måte som har merket dem og omgivelsene for livet. Hans Nilsen Hauges Gudsopplevlse på et jorde, er et relevant norsk eksempel. Hverken Hans Nilsen Hauge eller Norge ble det samme etterpå. Han gikk Norge på kryss og tvers. Alle steder han kom, hjalp han mennesker til et møte med Gud. Gjennom det ble titusenvis løftet ut av fattigdom og håpløshet nesten 200 år før vi fikk olje. Dette er et voldsomet eksempel, men jeg bruker det fordi det er enkelt å sjekke opp mot historien. Til og med sekulære historikere har vansker med å forklare så håndfaste forandringer for så mange, på så kort tid
Nok om Hans Nilsen Hauge og heller litt om deg. Hva ville du gjort om Gud ville møte deg? Han er langt mer tilgjengelig enn disse svært så menneskelige kjendisene. Lar du usikkerhet og fordommer holde deg borte, betrakter du fra behørig avstand, eller våger du å ta et steg mot Ham? Gud selv sier: «de som søker meg, finner meg.» Moses møtte Gud. Han skrev dette: «Og dersom du søker Herren din Gud der, skal du finne ham når du søker ham av hele ditt hjerte og hele din sjel.» Gjør det, det blir et møte som forandrer alt.
tirsdag 12. januar 2010
Skrevet i en aldri så liten eufori
Til alle dere fantastiske mennesker som var med og gjorde 10 januar til en av de kjekkeste datoene i Sentrumkirkens historie.
Jeg vet ikke hva som gjør meg mest glad. Valget står mellom at vi drog nærmere 200 (en annen måte å si 172 på) til de to møtene og at stemningen både kl 11 og 16 var eventyrlig bra. Når jeg tenker på at vi alle sammen bidrar til stemningen blir jeg ekstra glad. Det betyr at mange likte seg. At det ikke var nysgjerrige besøkende fra andre kirker som fylte opp stolene gjør gleden til en aldri så liten eufori. Det betyr at drømmesituasjonen med reprise til helgen, helgen etter det, helgen etter det og helgen etter det igjen, er innen rekkevidde.
På søndag er det ikke åpning, ikke marsipankake og heller ikke DJ show med Trygve Stakkeland. Men herlige møter kl 11 og 16, med mye folk, god stemning og en fortsettelse av fokuset på hvem Gud er. Helgen som kommer er begynnelsen på Sentrumkirkens hverdag. (Hverdager er kjekkest for de er det flest av - Lars Tore Jørgensen) Bli med videre, få med noen venner og gjøre hverdagshelgene til en lang og nydelig fest :-)
Jeg vet ikke hva som gjør meg mest glad. Valget står mellom at vi drog nærmere 200 (en annen måte å si 172 på) til de to møtene og at stemningen både kl 11 og 16 var eventyrlig bra. Når jeg tenker på at vi alle sammen bidrar til stemningen blir jeg ekstra glad. Det betyr at mange likte seg. At det ikke var nysgjerrige besøkende fra andre kirker som fylte opp stolene gjør gleden til en aldri så liten eufori. Det betyr at drømmesituasjonen med reprise til helgen, helgen etter det, helgen etter det og helgen etter det igjen, er innen rekkevidde.
På søndag er det ikke åpning, ikke marsipankake og heller ikke DJ show med Trygve Stakkeland. Men herlige møter kl 11 og 16, med mye folk, god stemning og en fortsettelse av fokuset på hvem Gud er. Helgen som kommer er begynnelsen på Sentrumkirkens hverdag. (Hverdager er kjekkest for de er det flest av - Lars Tore Jørgensen) Bli med videre, få med noen venner og gjøre hverdagshelgene til en lang og nydelig fest :-)
søndag 3. januar 2010
Bli med, bli med, kom, kom
Ønsker å begynne dette året med å invitere alt som kan krype og gå av venner og bekjente til åpning av Sentrumkirken 11 på søndag. Har du ikke vært i Sentrumkirken på mange år? Dette er en nydelig anledning. Har du aldri vært i Sentrumkirken før? Søndag er din beste mulighet så langt. Thomi og Dani har et minshow på søndagsskolen. Her er det bare å fylle opp bilen med barn fra nabolaget. Trygve Stakkeland opptrer som en slags gjestetaler med en DJ mix du aldri har hørt maken til! Selvfølgelig blir det spretting av marsipankake, pluss mye annet som skjer når en kirke kommer sammen. Fullt hus er en herlig drøm.
Dersom Sentrumkirken 11 ikke passer for deg, så blir du med på Sentrumkirken 16. Dette er det nydelige – en multiplikasjon. Vi kjører Sentrumkirken to ganger hver søndag. Her blir det samme greiene. Det vil si at det blir reprise også på Trygve Stakkelands herlige DJ mix. Selvfølgelig blir det også reprise på marsipankakespising. Det eneste som mangler på ettermiddagen er søndagsskolen. Mer valgmulighet, flere folk. Særlig hvis det er mange som inviterer.
Er du allerede med i Sentrumkirken? Ikke gå glipp av hverken åpningen eller oppfølgingen i uken som ligger foran. Så har du sikkert familie og venner som du kan ta med på søndag. Gjør det!! Jeg gleder meg. Totusenogti blir en fest – det tipper ihvertfall jeg.
Dersom Sentrumkirken 11 ikke passer for deg, så blir du med på Sentrumkirken 16. Dette er det nydelige – en multiplikasjon. Vi kjører Sentrumkirken to ganger hver søndag. Her blir det samme greiene. Det vil si at det blir reprise også på Trygve Stakkelands herlige DJ mix. Selvfølgelig blir det også reprise på marsipankakespising. Det eneste som mangler på ettermiddagen er søndagsskolen. Mer valgmulighet, flere folk. Særlig hvis det er mange som inviterer.
Er du allerede med i Sentrumkirken? Ikke gå glipp av hverken åpningen eller oppfølgingen i uken som ligger foran. Så har du sikkert familie og venner som du kan ta med på søndag. Gjør det!! Jeg gleder meg. Totusenogti blir en fest – det tipper ihvertfall jeg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
