Hvorfor besøke en frikirke?

Har et sekulært menneske grunn til å oppleve tilbedelsen i en frikirke? Eller til og med en pinsekirke? Ja, mener Bjørn Stærk, blogger og skribent. Rett før årsskiftet serverte han det som kanskje er norgeshistoriens lengste nettavisartikkel: Konservative kristne - den skjulte minoriteten Begynner du å lese så vær advart, antatt lesetid er 15 - 20 minutter. En kvart million mennesker leste hele eller deler av artikkelen som handler om noe så lite spennende som konservative kristne. Siden jeg selv blir plassert i denne gruppen, så kan jeg si at Bjørn Stærks beskrivelse treffer blink. Ut fra interessen for artikkelen skulle man tro mange var nysgjerrige på miljøet og dermed besøkte en gudstjeneste for å lære mer. Dessverre er det ikke mange som tar turen. Redd for å ikke være velkommen? Tenker mange det er kjedelig?

Overrasket

Noen 8. klasse fra en av byens ungdomsskoler kom på ekskursjon til vår gudstjeneste som et ledd i religionsundervisningen. De skulle få oppleve en pinsegudstjeneste, noe som var nytt for de fleste av dem. Nytt, men ikke kjedelig. Tilbakemeldingen fra ungdommene var hyggelige og noen av dem likte seg så godt at de kom tilbake neste søndag og senere valgte å konfirmere seg i kirken vår. Kanskje villev flere blitt positivt overrasket om de gjorde et besøk?

Bjørn Stærk skriver :

Det er vanskelig for utenforstående å trenge inn i den åndelige og den sosiale siden av kristentroen. For å ta del i alt dette jeg har beskrevet er du nødt til å tro selv, og det er en høy terskel å passere…  …Det finnes allikevel en snarvei for utenforstående som, for et kort øyeblikk, og på trygg avstand, ønsker å oppleve hvordan kristne ser verden. Den går gjennom kristen musikk, spesielt de to store protestantiske musikkformene: Gospel og salmer. Gospel er den lettest tilgjengelige av dem. Den har satt dype spor i den sekulære populærmusikken, men det er allikevel verdt å oppleve den i sin originale, kristne form. Gospel er det gode budskapets musikk. Den formidler en energisk livsglede, ubesudlet av tvil, kynisme og ironi. Sekulære musikere låner fra stilen, men klarer ikke å låne den unike gleden som ligger bak. Den er bare tilgjengelig for de som tror. Mange fnyser av «gladkristne», og mistenker at smilene deres er påklistret. Men når du lytter til gospel, lytter du til en glede som for mange kristne er helt ekte.

Også musikkhistorien forøvrig er full av religiøse følelser, fanget i toner av dypt troende mennesker, på en måte som gjenskaper dem for den som lytter, selv lenge etterpå, i en mer skeptisk tidsalder. Du blir ikke kristen av å lytte til Matteuspasjonen av Bach, men du må være kristen for å skrive den, og ved å lytte tar du del i noe av den samme følelsen troen skaper hos de troende.

Gospelmusikk, mer enn musikkstilen

Gospel er de afroamerikanske kirkers musikk og var fram til for 100 år siden ekslusivt deres. Da pinsevekkelsen brøt løs i Los Angeles i 1906 kom hvite og svarte sammen for å tilbe Gud. Det var en skandale i det segregerte USA. Pinsevekkelsen ble avvist av tradisjonelle kirkesamfunn og latterliggjort i media. Det var afroamerikanske hellighetskirker fra sørstatene som omfavnet pinsevekkelsen. Dette fikk et underlig etterspill, for det fantes fra begynnelsen ikke et rent hvit pinsekirkesamfunn. Hvite pinsepastorer som ønsket å registrere sin kirke som pinsekirke, gjorde det gjennom de afroamerikanske kirkesamfunn. Hvite og svarte fortsatte å tilbe Gud sammen både i lokale kirker, på fellesmøter og på konferanser. Den svarte gospelen ble tilgjengelig for hvite amerikanere. Sammen med gospelmusikken fikk hvite pinsekirker også del i afroamerikanernes glede, rytme, bevegelse og dans. 

Kirkemusikkens påvirkning  populærmusikken

Rockens konge, Elvis Presley, var en av de første hvite som våget å ta steget ut av den ”hvite” musikken og et steg inn i den ”svarte” musikken. Han revolusjonerte sceneopptredenen med sine hoftebevegelser og innlevelse på scenen. Hvor hadde han det fra? Elvis selv sier: Hell, all I did was what came naturally—what I learned when I was a little kid in church, movin’ my body to the music.” Elvis vokste opp i en pinsekirke der frisk musikk, dans og glede hang sammen. Han tok med seg dette som artist. Den svarte kirkemusikken tok ny form og fant veien ut på det sekulære markedet. Vestlige ungdommer elsket det og musikkhistorien endret seg. Etter Elvis har mange artister med frikirkebakgrunn preget vestlig pop og rock. 

Populærmusikkens påvirkning på kirkemusikken

Fortsatt er linken mellom pinsekirker og pop/rock kulturen sterk. Nå går påvirkningen også den andre veien. Mange lovsangsledere i vestlige pinsekirker henter inspirasjon fra sekulær musikk når de skriver og produserer sanger. Det gir tilbedelse som kan ha likheter med en vanlig konsert, men som bærer med seg ekstraelement av åndelighet, hengivelse og tro. Karl Inge Tangen valgte seg ut to voksende pinsekirker i Europa og skrev doktorgrad om hvorfor sekulære mennesker i vår tid velger å identifisere seg med disse kirken. Han observerte hvordan deres karismatiske tilbedelse kobler lett med dagens sekulære ungdomskultur: "I will suggest that the expressive concert mode of worship found in Hillsong (en av kirkene han undersøkte) represents a point of contact between the expressivity of Western Youth culture and traditional charismatic spirituality."

Kom og se!
Så hvorfor ikke komme for å oppleve tilbedelse i en frikirke? Gjerne en pinsekirke og veldig gjerne vår kirke, Sentrumkirken. I tillegg til å få et bilde av gudstroen og det åndelige livet som skal prege en slik gudstjeneste, så er det ikke usannsynlig at musikken er bra. Vår kirke har et band med dyktige musikere og sangere. Det er ikke uvanlig i frikirkemiljøer. Idol, the voice og x-factor har som regel mange unge mennesker med musikalsk bakgrunn fra våre miljøer.
Forhåpentligvis oppleves gudstjenesten også inspirerende. Når vår kirke feirer gudstjeneste, gjør vi vårt ytterste for at det skal være en god opplevelse for besøkende uansett tro. Hver søndag kl 12 er alle hjertelig velkommen til feiring på Vågen vgs. 

En liten smak
Under er det videoer med smakebiter av tilbedelsesøyeblikk fra band/sangere som preger pinsekarismatiske kretser og også vår kirke. 

Bli kjent med

Ingunn enoksen har skrevet denne teksten om å bli kjent med:

4 grunner til at jeg ikke snakker om Jesus:

1       Jeg tenker for stort:

På søppelbilene i distriktet står det «tenke globalt, handle lokalt». Vi kan bekymre oss over klimautfordringene, og irritere oss over manglende handlekraft av verdens ledere, men jeg kan i det minste brette sammen melkekartongen og sykle de 800 meterne til butikken. Vi kan også tenke globalt, handle lokalt når det gjelder misjonen. Og kanskje er det akkurat det vi gjør når vi samles som kirke. Men til og med ordet lokalt har en viss avstand. Det kan fremdeles handle om alle andre. Kanskje må jeg heller «tenke lokalt – handle personlig»? I Bibelen leser vi om hvordan Jesus blir kjent med Jakob. Så blir han kjent med broren. Han blir ikke kjent med hele lokalsamfunn. Han blir kjent med enkeltmennesker

Mitt lokalområde er mitt nabolag. Vi har nettopp flyttet inn i et nyetablert boligfelt. Hvis jeg skal tenke lokalt, så må jeg tenke at jeg er misjonær for nabolaget, altså alle mine naboer. Og det er ganske mange. Men hva om det ikke handler om nabolaget? Hva om det handler om naboen? Det paret som vi deler tomtegrense med, som det tok 5 måneder før vi hilste på? Hva om det ikke handler om at klassen din skal bli frelst? Hva om det handler om den ene klassekameraten som du sitter ved siden av i mattetimen? Hva om det ikke handler om å gi Jesus til arbeidsplassen? Hva om det handler om den ene kollegaen? Jeg kjenner at det river og utfordrer. Det handler om den ene. Det er plutselig personlig.

2      Det er så mye annet som må fikses:

I Apostlenes gjerninger leser vi om Peters møte med en mann som var født lam: «Da sa Peter: «Sølv og gull har jeg ikke, med det jeg har, gir jeg deg: I Jesu Kristi, Nasareerens navn, stå opp og gå!» Jeg har alltid hatt en tendens til finne grunner til at en person ikke kan bli kristen. Jeg har ei venninne som radikal feminist, stemmer Rødt og marsjerer i tog for abort. Hun kan ikke bli kristen. Det er så mye annet som må på plass først. Så i stedet for å be og tro på at hun kan bli frelst, så merker jeg at jeg fokuserer mer på «alt som må fikses» før hun kan bli kristen. Hun må bare passe inn i rammen først. Hun kan ikke være så radikal. Egentlig så burde hun gå i tog mot abort før jeg våger å snakke om Jesus med henne. Peter hadde forstått det. Jeg håper jeg forstår det, og at jeg skal klare å handle på den forståelsen: At det største, viktigste og første mine venner trenger, er ikke en endring av politisk preferanse, etiske holdninger, legning, drikkevaner eller antall sexpartnere. Det er Jesus. Han tenker ikke på at min venninne skal «passe innenfor rammen». Jesus sprengte rammer.

3      Jeg passer så godt på de 99 andre.

For 5 år siden sa ungdomspastoren min at jeg var en av dem hun kjente som hadde fleste ikke-kristne venner. Det stemte nok da. Det stemmer nok ikke nå. Jeg har prøvd å finne ut hva som skjedde. Jeg tror ikke det handler om at jeg liker kristne bedre enn andre. (Snarere tvert imot, er det noen som irriterer meg så er det stort sett kristne som uttaler seg i media eller andre kristne i kirken) Men for fem år siden hadde jeg nettopp gått på videregående, jeg hadde spilt fotball og håndball, og naturligvis så var mange av vennene mine ikke kristne. Så ble jeg gift, fikk barn, engasjerte meg mer og mer i kirken, og gradvis så har timeplanen min blitt fylt av familie- og kirkeaktiviteter. Kirken tar mye av tiden, og det er en fantastisk velsignelse. Men jeg henger med de 99 sauene. Hver søndag. I linkgruppa. På ledersamlinger. Gjerne på turer rundt Stokki, der vi snakker om, ja, nettopp, kirke og livet med Gud. Men Jesus snakker om den ene. Hvem er den ene sauen i mitt liv? Det handler ikke om å bli med på et fotballlag for å skaffe seg ikke-kristne venner - det har jeg rett og slett ikke tid til. Det handler om å se de arenaene jeg faktisk er i. Jeg trenger ikke å springe ut i gatene på desperat jakt etter den ene sauen. Jeg vet jo egentlig hvem det er. Det er nabodamen. Det er hun ene jeg utvekslet telefonnummer med i barselgruppa sist uke. Det er kusinen min. Jeg må våge å åpne opp øyene og se hvem jeg faktisk har i livet.

4      Jeg har alt fokus på invitasjonen

Jeg tror vennene mine merker det. At jeg plutselig blir veldig interessert i å henge i ukene før et stort arrangement i kirken. For det er jo flaut hvis jeg ikke har invitert noen? Så jeg har et par venner som jeg henger med et par ganger i året. Sånn «tilfeldigvis» rett før Sensommer. «Dette var kjekt, me må henga snart igjen!» sier hun. «Ja, du, det er faktisk et knallbra arrangement i kjerkå nå til helgå, me kan jo henga der?!» Folk merker garantert når vennskapet har en agenda. Ei venninne av meg som ikke er kristen fortalte meg at hennes beste venninne, som er kristen, hadde sagt det viktigste målet med vennskapet var at hun skulle bli frelst. Vennskapet var en agenda. Og hun venninnen min fortalte hvor vondt det var å egentlig bli fortalt at vennskapet er ikke godt nok før alle parter trodde på det samme. Vil jeg bli kjent med naboen fordi jeg faktisk ønsker å bli kjent med henne? Eller er det for å kunne invitere henne med på neste års Sensommer, så jeg kan stryke av «check» på samvittighetsinvitasjonslisten?

Til syvende og sist så tror jeg alle disse grunnene finnes i min hverdag fordi det er en grunnleggende forutsetning som jeg ikke får banket godt nok inn i hodet mitt: At det er Jesus som frelser. Jeg kan ikke frelse. Mine velformulerte setninger kan ikke frelse. Mine nøye planlagte invitasjoner kan ikke frelse. Mine glorifiserte etisk- og politisk korrekte handlinger kan ikke frelse. Da må jeg tørre å tro på at det er Jesus i meg som får skinne. Ikke jeg av min egen kraft, av mine egne gjerninger og fromme tanker. Så i min hverdag, i min timeplan, mellom klesvasken og trilleturen må jeg tørre å være tilstede. Tørre å bli kjent med. Ikke som en del av et misjonsarbeid. Ikke som et påtvunget vennskap, fordi jeg må fylle opp kvoten av ikke-kristne venner. Men fordi Jesus bor i meg, og han er det største, viktigste og første som mine venner trenger.

Pastorkonferanser i Novi Sad, Skopje og Tirana

Sentrumkirkens drøm er at det Gud gjør i Sandnes skal få berøre verden. Balkan er et område av verden vi håper å berøre. På Balkan er landene delt opp etter religion mer enn etnisitet. Det gjør at religion og nasjonal identitet er knyttet tett sammen. Det åndelige livet i både den ortodokse og den katolske kirken må ofte vike plassen for nasjonalisme. Medlemskap i disse kirkene handler for det store flertall mer om nasjonal identitet enn om tro på evangeliet. Dette gir dårlig grobunn for levende tro på Jesus.

Kirkene på balkan 

De evangelikale, som ikke tilhører nasjonale kirker og bygger sin virksomhet på forkynnelsen av evangeliet, er ikke mange. Få kirker er mer enn 70 på en søndagssgudstjeneste og mange store byer har ingen slik kirke. Samarbeidskirken vår i Tirana er på størrelse med oss og blir spøkefullt kalt for en megakirke. De betaler ofte en høy pris for sin tro. I flere familier vil det å bli med i en evangelikal kirke bli sett på som å forlate sin familie og folk. Kirkene har som regel stor overvekt av første generasjons troende. Røttene er med andre ord ikke dype. 

Sentrumkirkens misjonsarbeid på Balkan 

I landene vi jobber overstiger ikke den evangelikale kirken 0,1% av befolkningen. Isolasjon og mismot er en reell utfordring for de fleste kirkeledere. Økonomien er også utfordrende både i kirken og i samfunnet for øvrig. Sentrumkirken vil være en hjelp på Balkan : 

• Vi støtter misjonærer, pastorer og menighetsplantere økonomisk.
• Vi sender team fra kirken og henter også opp ledere og nøkkelpersoner til å besøke oss i Sentrumkirken.
• Vi gir direktestøtte til Little Friends som er et prosjekt for fattige sigøynerbarn
• Vi arrangerer Eurolead/Balkan konferansen, som er en årlig pastorkonferanse Målet er å inspirere, utruste og utfordre pastorer fra regionen til å bygge kirken.

Eurolead/Balkan konferanser 2014

Sturla og meg har avsluttet en uke med pastorkonferanser i Novi Sad, Skopje og Tirana, nøkkelbyer for evangeliske kirker i henholdsvis Serbia, Makedonia og Albania. Målet var å trene 100 pastorer og ledere fra regionen. Ganske nøyaktig 90 pastorer og ledere fra ca 30 kirker fra 5 forskjellige nasjoner var med. Temaet var livslang etterfølgelse og å bygge kirker tilrettelagt for hele livsløpet. For de fleste av de unge kirkene på Balkan er dette nye spørsmålstillinger som setter i gang viktige refleksjoner og samtaler. Fra Sentrumkirken har vi i tillegg alltid med detGud har gitt oss, å gi Jesus til en ny generasjon. Flere og flere Balkanpastorer utrykker dette ønsket for sine kirke.

Hovedtalerne på årets konferanser var Scott og Linda Wilson. Aleksandar Vuletic fra Skopje sier : deres undervisning som et friskt pust. Alltid relevant, utfordrende og inspirerende. Det er en stor glede at kirkeledere som Scott og Linda tjener den unge kirken på Balkan. Jeg er stolt over at vi hvert år annonserer dyktige forkynnere til Eurolead/Balkan konferansen. De fleste forkynnerne som er blir med liker seg så godt at de har lyst å komme tilbake. Det gjelder også ekteparet Wilson.

Novi Sad, Serbia

Vi traff en pastor, Daniel, som kom hele veien fra Bar i Montenegro. Kirken han leder er 20 år gammel og har på den tiden vokst til å bli rundt 25 aktive medlemmer. Nestlederen som han hadde med seg er en tidligere rusmisbruker som viser tegn på et tøft liv bak seg. Dette er klassisk kirke på Balkan. Det går ikkeå vokse gjennom overføring fra en annen kirke. Den eneste veien framover er å vinne nye og å jobbe med dem man har. Det var litt over 30 pastorer og ledere som dette på konferansen i Novi Sad. 

Skopje, Makedonia

Skopje har flere bra kirker med dyktige ledere. Selv om kirkene fortsatt er små, finnes det mye potensiale. Aleksandar Madzarovski leder en kirke kalt Glasnost som når unge mennesker i byen. Aleksandar Vuletic har nettopp plantet  kirke i sin bydel og ser de første menneskene komme til tro. Nikola Gala plantet har plantet en kirke i Skopje som når unge mennesker og familier. Zoran Spasovski som vi har støttet i mange år, er både pastor for Christian Center Skopje og leder et nettverk av kirkeplantere fra mindre landsbyer i Makedonia. Disse pastorene er kjernen av miljøet rundt konferansen som også hadde litt i underkant av 30 ledere. Å få gi input til disse lederne er en stor ære

Tirana, Albania

Egli Tollaku er ungdomspastor og vår kontakt i Albania. Han samlet 25 ledere fra ca 10 kirker til konferansen. Fokuset gav særlig god gjenklang blant lederne fra Eglis egen kirke. Dette er en kirke som tydelig har en drøm om å gi Jesus til en ny generasjon. Tilbakemeldingene fra konferansen i Albania er at potensiale til å nå flere pastorer og kirker er stort. I alt fikk Sturla og meg tre dager i Tirana. Det gav oss god tid til å bli kjent med både byen og lederne fra kirken vi samarbeider med. De presenterte kirken og arbeidet sitt på en troverdig måte. Dette er en sunn kirke med prosjekter det absolutt kan være aktuelt for oss å bli en del av.  

Noen uttalelser fra deltakere på konferansene 

En konferanse som gav utbytte for alle. Den gav en klar forståelse av kallet til disippelskap. 

Kristijan fra Skopje, Makedonia

Det var verdt å kjøre 600 km for å få med seg denne undervisningen. Praktisk og nødvendig for kirkene våre. Neste gang tar jeg med flere av lederne, eller organisere konferansen i Montenegro. 

Daniel fra Bar, Montenegro

Konferansen er et bønnesvar. Nå forstår jeg hvordan jeg skal henvende meg til og arbeide med de ulike aldersgruppene i kirken. 

Igor fra Novi Sad, Serbia

Konferansen tegnet et nytt bilde av lederskap og en bedre måte å bygge team som utruster mennesker. Ermal fra Tirana, Albania

Alle som er involvert i lederskap i Albanske kirker skulle fått med seg dette.

Niku fra Tirana, Albania

Da gjenstår det bare å takke 

• Takk til Sturla som har gjort nesten alt forarbeid og i tillegg tatt en uke fri fra jobb for å være med å tilrettelegge for konferansene. Uten deg hadde ikke dette skjedd! 
• Takk til alle faste misjonsgivere og alle som har gitt i misjonskollektene dette året.
• Takk til allesom har bedt for denne uken. Sentrumkirken berører verden utenfor Sandnes.

Våren 2014 - Dypere

Høsten 2013 har Sentrumkirken (kirken jeg tilhører) hatt fokus på å komme nærmere Gud, nærmere hverandre og nærmere verden Gud har kalt oss til. Relasjonen til Gud er kirkens utgangspunkt. Kirkefamilien eksisterer som et mylder av relasjoner. Kirken vokser seg større gjennom relasjoner i familie, nabolag, på skole og arbeidsplass. Nære relasjoner gjør kirken attraktiv.

Hva er kirkens lite attraktive sider?

Barna Research group i USA har spurt seg hvorfor mange mennesker i tyveårene forlater kirken. Deres undersøkelser avslører at de som forlater kirken opplever den som overbeskyttende, i strid med vitenskap, fordømmende i forhold til seksualitet, eksklusiv, lite vennlig i møte med tvil og grunn. Amerikansk kirkevirkelighet er annerledes enn den norske, men det er grunn til å lære. Sentrumkirken ønsker at unge mennesker skal utvikle en selvstendig og moden tro. En tro som tåler å møte verden utenfor kirken, som ikke lar seg skremme av vitenskap og som gir et sunt forhold til seksualitet. En tro som er inkluderende og sterk nok til å takle tvil. Derfor vil Sentrumkirken være en kirke som går dypere.

Dypere i møte med livet

Å grave dypt gjør fundamentet solid. Solid fundament gjør oss robuste og i stand til å takle livets vanskeligheter. Derfor vil vi være en kirke som går dypere og hjelper mennesker å utvikle en robust tro. Hva betyr det? Å la troen stadig bryne seg på ny kunnskap, ny livssituasjon og nye erfaringer. Å gå dypere handler om å la troen modnes i takt med modningen som menneske. Denne prosessen vil vi sette søkelyset på. 

Dypere gjennom aktive valg

Vi går også dypere og lar troen modnes gjennom aktive valg. Den som ikke slutter å be gjennom livet går dypere. Den som fortsetter å la seg prege av Guds Ord gjennom livet, går dypere. Den som tilber i livets ulike situasjoner, går dypere. Den som øker bevisstheten rundt å gi, går dypere. Den som jevnlig nekter seg et gode for å søke Gud (faste), går dypere. Den som planter seg i kirkefellesskapet, går dypere. Den som gjennom livet er en del av Guds misjon, går dypere. Unge mennesker kan skape en livsstil rundt disse valgene og eldre mennesker kan gravere dypere ved å aktivt fortsette den livsstilen inn i nye livsfaser. Ingen er for gammel til å endre sin livsstil rundt en eller flere av disse valgene. Kanskje kan dette være en periode til å la seg utfordre på et området av livet? 

Å lede mennesker til tro gjør kirken bred.

De siste to årene har mennesker tatt imot troen nesten ukentlig på våre gudstjenester og ungdomsmøter. Mange av de nye troende finner seg til rette i LINKgrupper og blir en del av kirken. Sånn skal det være. Vi vokser oss bredere. Øivind Augland (Norges fremste ekspert på menighetsplanting) presenterte på fjorårets LEDkonferanse statistikk fra nyplantede pinsekirker i blant annet Sandnes. Han berømmet disse kirkene (inkludert Sentrumkirken) for å lede mange mennesker til tro, men kom også med en formaning. Dåpstallene står ikke i stil med antallet mennesker som kommer til tro. Øivinds formaning var å lede mennesker både til tro og videre til dåp.

Å lede mennesker til dåp gjør kirken dyp.

Jesus befaler oss å gjøre disipler ved å døpe og lære. Bestemmelsen i dåpen er radikal. Identiteten som følger dåpen er sterk. Bekjennelsen i dåpen er tydelig. Dåpen signaliserer en dyp overgivelse. Mange som lar seg døpe på sin tro og bekjennelse gjør det etter nøye overveielse, etter en lang prosess og ofte flere år etter at de tok imot troen. Det tar ikke bort kraften i dåpen. Den markerer fortsatt skillet med det gamle og nye menneske. Den taler like sterk tilhørighet til Jesus og kirken. En lang prosess gir dybde til dåpsbestemmelsen. Denne våren skal vi utforske dybden i dåpen.

Grunne relasjoner og grunn seksualmoral.

For sjelden er relasjoner og sex tema i Sentrumkirken. Å ta opp dette temaet denne våren er å gå litt dypere. Vi våger oss på den vanskelige balansegangen det er å stå for noe uten å fordømme dem som ikke står for det samme. Bibelen mener noe om sex og relasjoner, derfor må også kirken mene noe om sex og relasjoner. Kirken kan ikke og skal ikke være en direkte avspeiling av det majoritetskulturen står for. Vår utfordring er å utvikle nære relasjoner og formidle et syn på sex som er annerledes, attraktivt og kan bli stående også i framtiden. Vi trenger å finne ut hva Bibelens sier noe konkret om, og presentere et bibelsk kompass som hjelper oss å ta gode valg der Bibelen er taus. Å finne ut av dette er å gå dypere.

Forkynnelse, samtaler og valg som gir dybde
Denne våren kommer alt dette til å være utgangspunkt for Sentrumkirkens forkynnelsen. Temaet å gå dypere er motivert av å drømmen om å skape en moden kirke hvor mennesker får utvikle en selvstendig og robust tro. En tro som tåler å møte verden utenfor kirken, som ikke lar seg skremme av vitenskap, som gir et sunt forhold til seksualitet, er inkluderende, sterk nok til å takle tvil og dyp. Mennesker som har en tro med dybde, skaper en kirke med dybde!