Velkommen hjem

Ikea sitt slagord er visst kom deg hjem. Det passer oss nordmenn. Vi skryter av å elske utendørsaktiviteter som tur, ski, fjellklatring og flaggplanting på et annet kontinent. Hørte nettopp et foredrag av en som hadde vært på alle kontinentenes høyeste fjell. Tre av disse fjelltoppene klatret han med kona, et med sønnen og et med svigermor. En erketypisk norsk familie. Men i praksis er de fleste av oss først og fremst hjemmekjære. Vi elsker å reise og utforske, særlig Spania, men er mer enn noe annet glad for å komme hjem. Ingen plass er som Norge, ingen sted som Rogaland (stakkars den som gifter seg med en Rogalanding – jeg vil hjem, jeg vil hjem, jeg vil hjem) og ihvertfall ingen sted som Sandnes.

Når grensene til nye Europa åpnet seg var hele Norge livredde for en invasjon av Europeere som ville bosette seg. Alle ønsker seg jo mer enn noe annet til Norge – drøymelandet. Faktumet er vel at mange har kommet til Norge for å jobbe, tatt pengene våre med seg og bygget et herlig hjem, hjemme.

For vi tilhører og er glad i stedet vi tilhører. Et sted vi føler oss hjemme. De færreste flytter vekk derfra. En undersøkelse som jeg mener å huske sånn ca korrekt, sier at flesteparten av oss bosetter seg mindre enn 10 kilometer fra oppvekststedet. Ta en kort test selv.

Hvorfor er vi så opptatt av hjemmet vårt? Jeg tror det gir tilhørighet, røtter og trygghet. Hjemmet hjelper å definere oss som mennesker. Winston Churchill sa : først former vi bygningene, så former de oss. Tror det gjelder for hjemmet vårt også. Først så former vi hjemmet og så former det oss.

Jeg elsker å komme hjem. Særlig etter å ha vært på reisefot. Liker forresten å reise også. For to tusen år siden fortalte Jesus en historie om å komme hjem som har blitt gjenfortalt i generasjoner. En sønn spurte etter arven sin, som sannsynligvis var stor. Han fikk den og drog til et fjernt land. Der spadde han bort penger på spill, damer og fine hoteller. Når det var tomt begynte han å jobbe som grisefarmer, men fikk det ikke til å svive. Da drømte han seg hjem. Tjenerne der hadde det mye mye bedre. Bestemmelsen var enkel : jeg biter stoltheten i meg og drar hjem. Kanskje jeg får være fars tjener?

Han var ventet, men ikke slik han ventet seg. Han mumlet fram sin innøvde unnskyldning : Far jeg har feilet grovt både mot Gud og mot deg. La meg få være en tjener på gården din. Før han var ferdig, slo faren armene rundt sønnen og sa velkommen hjem. Jeg har ventet på deg. I neste øyeblikk er hele gården i full forberedelse av en grillfest. Han fikk komme hjem.

Denne faren er selvfølgelig bildet på Jesus selv. Alt begynte med ham, alt skal slutte med ham og evigheten fortsetter med ham. Ingen plass er noe menneske mer hjemme enn sammen med ham. Det er å komme hjem. Et hjem som gir tilhørighet, røtter og trygghet. Kirken er hans familie. Å tilhøre Jesus er også å tilhøre hans familie. Sentrumkirken er min kirkefamilie. Vi ønsker at dette fellesskapet skal smake av Jesus. Vi ønsker å sette andre mennesker i fokus og tjene. Vi ønsker å være en kirke av generøse mennesker som gir med haug på både til Gud og til mennesker. Vi ønsker å tenke nytt og være kreative i hvordan vi gjør kirke. I alt dette ønsker vi å skape et hjem hvor mennesker kan tilhøre, slå røtter og kjenne seg trygg. Vi sier velkommen hjem!