Arven etter Hans Nielsen Hauge

Få, om noen, enkeltpersoner har hatt en slik påvirkning på vårt samfunn som Hans Nielsen Hauge. Bevegelsen han satte i gang, var med å legge grunnen for den økonomiske ekspansjonen og demokratiske utviklingen vi fikk i Norge på 1800 tallet.

Samtidig har Norge aldri æret Hauge. Kanskje er rettssken mot ham norgeshistoriens største justismord? Han satt fengslet i 10 år uten dom. Da dommen til slutt falt, var det for brudd på konventikkelplakaten og fornærmende uttalelser mot statens øvrigheter. Straffen, en bot på 4000 riksdaler, tilsvarte en promille av det norske statsbudsjettet. Behandlingen lukter av forargelse og et ønske om å bli kvitt ham. Hauge ble etter fengselsoppholdet aldri helt den samme og døde bare 53 år gammel. Men hans etterfølgere forandret Norge.
Hva var det med Hans Nielsen Hauge som utfordret og provoserte sin samtid så heftig?

Norge på begynnelsen av 1800 tallet bestod av litt under en million innbyggere. Rundt 90% av dem var fattige selvbergingsbønder. Nasjonen kan beskrives som fattig, tilbakestående, uten politisk selvstendighet og styrt som koloni. Her fantes ingen universitet, ingen fungerende grunnskolesystem, mange analfabeter og nesten ingen pengeøkonomi. Hverken voldelige opprør eller sultedød var uvanlig.

Kirken var heller ikke så mye å skryte av. Etter reformasjonen hadde den kommet mer under kongens kontroll. Den pietistisk kongen Christian 6 prøvde på begynnelsen av 1700 tallet å reformere den dansk/norske kirken gjennom lovverket. Teater og forlystelser ble forbudt og man kunne bli straffet med gapestokk for å utebli fra gudstjeneste. Dette førte til en forståelig motstand og uvilje mot kirken. Samfunnskritikeren Christopher Bruun kaller denne epoken et av de sørgeligste århundrer i kirkens og menneskeslektens historie.

Dette var det Norge Hans Nielsen Hauge vokste opp i, og skulle være med å forandre. Sannsynligvis var han klar over at han hadde stor utrustning og evner. For han kjempet i sine unge år med motstridende følelser og lyster. En side av ham ønsket å bruke sine evner til å få ære, rikdom og berømmelse. En annen side ønsket først og fremst å behage Gud. Som ung mann ble han konstant dratt i begge disse retninger og hadde problemer med å velge kurs.

25 år gammel, fikk han et livsforvandlende møte med Gud mens han var ute og pløyde åkeren og nynnet på sangen Jesus din søte forening å smake. Han forteller selv : "5 april 1796 da Gud om formiddagen av sin store nåde skjenkte meg uforskyldig et glimt av sin himmelske herlighet som virket en kraftig kjærlighet til ham og til nesten." Hauge skriver at denne opplevelsen førte til at: "jeg fikk en inderlig brennende kjærlighet til Gud og min neste og et ganske forandret sinn. En sorg over alle synder, en begjærlighet at menneskene skulle bli delaktig i den samme nåde. Videre kjente jeg en Særdeles lyst til å lese i den Hellige Skrift. Samt nytt lys til å forstå det at Kristus kom for å frelse oss, at vi skulle ved hans Ånd fødes på ny."

Hauge var så full av energi at han nesten ikke sov eller spiste på to uker. Umiddelbart begynte han å fortelle sin familie og sine venner om hva Gud hadde vist ham. Mange tok imot budskapet. Hauges skarphet og sterke personlighet førte til sterke konfrontasjoner med de som ikke lot seg overvbevise. Han forble gjennom sitt liv en elsket og hatet mann. Budskap handlet om å først se sin egen elendighet. At vi som mennesker er fortapt og at det er fortjent. Hauge var ikke fornøyd med at det ble sagt, det skulle kjennes i hjertet. Derfor var det ofte i hans møter sterke følelser i sving. Den som ser sin egen elendighet må så fly til Den Hellige Ånd med bønn om at han viser at Jesus har fullkomment betalt alle våre synder. Dette var omvendelsen til Jesus. Fruktene av av denne omvendelsen skulle være synlig for omverdenen.

Synden som er forlatt av Gud skal også forlates av den troende. Hauge kalte til et liv i hellighet. En annen frukt av omvendelsen handlet om det som Hauge kalte "å ågre sitt pund". I dagens språkdrakt ville vi kanskje kalt det å bruke sine evner maksimalt. Hauge hadde også en klar formening om hvorfor. Han sa at mitt kallsbrev er å elske min neste.
Å elske sin neste var svært praktisk. Hauge sier: "Jeg ville ved å starte opp flere industri og fabrikkanlegg lyse for menneskene ved gode gjerninger. Derved hadde vi noe å gi istedet for å være nødt til å ta imot." "De enfoldige har foraktet og forlatt de nyttige ting. Derved har de verdslige blitt rike og fått makt i verden. Ved sin ondskap har de gjort de gode til sine treller, og selv levd i overflod luksus og vellyst."

Metodistkirkens grunnlegg, John Wesley, sa noe lignende : "Tjen alt du kan. Tjen alt du kan med ærlig flid. Bruk all flid i ditt kall. Det er en skam for den kristne å ikke forbedre det overtatte, hva enn han tar i sine hender. Tjen alt du kan, spar alt du kan, gi alt du kan." Både Wesley og Hauge oppmuntret den fattige majoriteten til å frigjøre seg fra undertrykkelse ved entreprenørskap, innovative ideer, dristige investeringer og hardt arbeid. å sette folk i arbeid og var en praktisk måte å vise kjærlighet på.

Hauge ble selv en del av handelsstanden i Bergen, ved å kjøpe en stor kjøpmannsgård og flere handelsskuter. I tillegg initierte han blant annet kornhandel, papirfabrikker, gruvedrift, møller, spinnerier, trykkerier og saltverk. Når disse foretak gav fortjeneste, ble de dristig investere i nye virksomheter. Han var sin tids blanding av Olav Thon, Jon Fredriksen, Kjell Inge Røkke, Rimi Hagen og Petter Stordalen. Hans arbeid og investering ble gjordt uten tanke på egen vinning, men for å hjelpe de svake i samfunnet. Over hele Norge ble mennesker grepet av Hauges forkynnelse og lot seg inspirere til "å ågre sitt pund." Disse menneskene kan med rette kalles hverdagshelter, preget av nøysomhet, gudsfrykt og hardt arbeid.

En av de mest kjente er John haugvaldstad, gårdbrukeren fra Mosterøy, som flyttet til Stavanger i 1810. Han startet blant annet notbruk, sildesalteri, fargeri, bakeri, to møller og klesfabrikk. Den etablerte handelsstanden gav ham masse motstand uten at det lot til å knekke John haugvaldstad. Han endte opp som en høyt aktet mann på grunn av sin ydmyke og hederlige framferd. Begravelsen hans ble bekostet av Stavanger by og mange kom for å vise John haugvaldstad en siste ære. Sannsynligvis er Stavanger og området rundt preget av hans arv helt fram til i dag.

Embetsmann Viggo ullmann beskriver forandringen som fulgte Hauge slik: En helt ny ånd, en før ukjent kraft og energi våknet i Norge. Bare i Bergen ble det startet 20 forretningsforetak av Hauges venner. Det ble en forløper til en stor klassereise der fattige bønder drog til byene og slo seg opp som kjøpmenn. Den norske landsbygda var tradisjonell og det hersket motstand mot alt nytt. Hauges forkynnelse gav sult på kunnskap og åpnet opp for utvikling. Haugianerne endte derfor opp med å lede an i utvikling av bedre redskap og bruk av nye redskaper. Det som skjedde kan godt beskrives som en jordbrusreform og var sannsynligvis hovedårsaken til 70% produktivitetsøkning på få år. Disse endringene var med på å legge grunnen for mer velstand og en økt selvfølelse i Norge.

Dagens Norge og dagens kirke er annerledes enn på Hauges tid. Vi kan si som fortelleren i ringenes herre triologien: Verden er en annen. Jeg merker det i vannet. Jeg kjenner det i jorden. Jeg lukter det i luften. Mye som engang var, er nå tapt. For ingen som lever nå har minne om det. Truls Åkerlund argumenterer i sin bok, Gud i kirkeasyl, for at vår tid har god grobunn for evangeliet dersom :
Vi går fra å tro alene til å tro i fellesskap. Kirken står med andre ord foran en rennesanse.
Vi går fra en ensidig fokus på sjelens frelse til frelse for hele mennesket. At troen blir gitt innflytelse på hverdagen, familien og arbeidet.
Vi går fra perfekte til ekte. Få ting, heller ikke omvendelsens frukter, skjer umiddelbart. Vår tid er klar å se prosessene, mer enn det "perfekte" produktet.
Vi går fra bud og lovbasert tro til livsforvandlende åndelige erfaringer.

Ja til Hauges budskap om en tro med innflytelse på liv, hverdag og arbeid. Ja til Hauges livsforvandlende Jesusopplevelse. Å se seg selv som en synder med behov for tilgivelse. Så å se at Jesus fullkoment har betalt for alle min synd. Der kan alle ta imot i tro at hans liv er perfekt, hans død tilstrekkelig, hans oppstandelse triumferende, hans nåde nok og hans kjærlighet uendelig. Et ja til å følge Jesus.

Hva er fruktene av denne omvendelse i vårt samfunn og arbeidsliv? Hva er den troendes motivasjon for å jobbe og utvikle sine gaver? Finnes en tanke om å la Jesus bli synlig gjennom arbeidet? "Ågrer vi pundet", ikke for å berike oss selv, men for å elske vår neste?

Hvordan kan evner innen utdanning, finans, eiendom, håndverk, kunst, omsorg, helse, etreprenørskap, musikk, media, it, teknologi og kommunikasjon brukes til det beste for andre mennesker? Når vi finner ut av hva det er, la historien om Hans Nielsen Hauge inspirere oss til å gjøre det med flittighet, ærlighet, dristighet og uten tanke for egen vinning. Maks ut av evnene for å ære Gud og elske nesten.

Balkan i våre hjerter

Juni 1999 sitter jeg på en buss fra Thessaloniki til Skopje og ser ut av vinduet. Nei, jeg ser ikke ulv, men noe annet skjer. Et inception øyeblikk. En tanke blir plantet. Ikke noe dramatisk, bare en enkel tanke: Bli vant til dette landet, for her kommer du tilbake mange, mange ganger. Samme sommeren traff jeg Vesna. En lignende tanke slo meg da. Denne kvinnen vil jeg treffe igjen mange mange ganger.

Begge tankene har slått rot. Jeg er stolt av og takknemlig for min makedonske kone og hennes familie. Jeg er også stolt og takknemlig for Sentrumkirkens engasjement på Balkan. Vi investerer av våre ressurser for å bygge kirker i et hjørne av Europa med en sjokkerende lav prosent evangeliske kristne. Det meste av kirkebyggingen er på pioneerstadiet. Det gjør at vi må skru ned forventningene om kjappe resultater og store tall. Istedet er holdningen investering, tålmodighet og personlig involvering i nøkkelpersoner.

En av de tingene Sentrumkirken gjør er å bygge et ledernettverk på Balkan. Flere år med fokus på ledertrening og lederskapsundervisning er med på å forme en ny generasjon ledere. Nøkkelpersonen vi støtter i Serbia, Rodja Orescanin, er et eksempel, Zoran Spasovski, som vi støtter i Makedonia et annet. Sjekk denne linken for å se hva ledere på Balkan selv sier om hva seminarene har betydd så langt:

Ledertrening på Balkan from sentrumkirken on Vimeo.

Årets pastor og lederkonferanse i Skopje samlet tett oppunder 50 ledere fra Serbia, Montenegro, Kosovo, Makedonia og Hellas. Øystein Gjerme fra Bergenskirken var med som hovedtaler. Hans undervisning ble tatt veldig godt imot. Vi kommer til å jobbe for at denne konferansen skal bli et selvsagt stoppested for kirkeledere på Balkan og være med å forme tenkningen rundt lederskap og kirkebygging i hele regionen. I tillegg er vi med på å tilrettelegge for mindre lokale lederseminarer sammen med våre samarbeidsmenigheter.

Senturmkirken samler vi inn mer enn 100 000 kroner. Med disse pengene støtter vi menighetsplantere i tre store byer, gjør ledertrening/lederundervisning tilgjengelig for et større og større nettverk av ledere og gir støtte til førskolen Little friends. Sistnevnte er et herlig og hjertevarmt prosjekt for fattige barn i verdens største sigøynerghetto Shutka. Rodja Orescanin og Tommie Naumann har de siste årene pionert fram kirker i henholdvis Novi Sad og Thessaloniki. Video med Tommie kan du se her

Tommie Naumann: Misjonær på Balkan from sentrumkirken on Vimeo.
Video med Rodja kan du sjekke ut her Rodja Orescanin: Misjonær i Serbia from sentrumkirken on Vimeo.

Zoran Spasovski har de siste årene vært med på å etablert menigheter i 4 mindre byer og landsbyer. Pengene vi støtter dem med kommer inn på Sentrumkirkens månedlige misjonskollekter og gjennom faste misjonspartnere. Dersom du som leser denne bloggen har lyst å bli en av dem, kan du skrive til Anders Lunde, andlunde@gmail.com.

Jeg er glad for at vårt engasjement er mer enn penger. Vi er engasjert også gjennom mennesker. Framtidsdrømmen er at mange fra kirken skal få besøke kirkene vi investerer i. Ikke bare besøke, men også bidra. I sommer drar et a-lag med ungdommer til Skopje for å assistere kirken der med ungdomsarbeidet. Er ikke tvil om at det kommer til å få store ringvirkninger. Jeg er stolt av arbeidet vi er med på å bygge på Balkan. Alle som bidrar kan absolutt kjenne på det samme.

20 års krisa

Solveig Selle Rundberg, ungdomsleder i Sentrumkirken, (kirken jeg er en del av) har skrevet en meeeget bra tekst om 20 års krisen. 

Med tillatelse har jeg fått publisere den på bloggen min. Det som Solveig skriver er ganske sikkert noe mange kjenner seg igjen på et eller annet tidspunkt i livet. I hvert fall gjør jeg det. 

Les og kommenter gjerne.

20 års krisa ingen fortalte oss om…

Jeg har tenkt på denne teksten i hele høst, og jeg håper du vil ta deg tid til å lese den. Det har blitt viktig for meg at dere alle får denne, fordi jeg har noen tanker som ligger på hjertet mitt og som jeg gjerne har lyst å dele med dere, og som kanskje vil treffe ulikt alt etter som.

Jeg er nå 27 år, og har vært så privilegert at jeg har fått jobbe i en kristen organisasjon og de siste årene vært ansatt i en menighet, Sentrumkirken Sandnes, helt siden jeg gikk ut av videregående. I løpet av disse årene har jeg sett masse, tenkt masse, erfart masse, gått gjennom forandringer, vært tett på andre mennesker og deres reise med Gud, og selv også havnet i den 20 års krisa jeg mener ingen fortalte oss om. 

20 års krisa?

Gradvis forstår man at livet ikke er helt som det man så for seg som tenåring. Det er ikke så svart-hvitt. Det er ikke så enkelt å redde/frelse verden som først antatt. Alt går ikke på skinner heller. Folk man er glad i blir syke, relasjoner blir kompliserte, mennesker sårer, livet kommer med noen av sine skuffelser og timeplanen er ikke alltid like lett å få til å gå opp. Særlig ikke her i Norge, hvor vi stiller så høye forventninger til oss selv. Alt skal jo være perfekt.

Livssituasjonen forandrer seg. Plutselig er det en selv som skal forsørge seg, og gjerne også flere, i det familieliv blir et faktum for flere i løpet av 20 årene.

Livet med Gud er ikke som det var. Man kjenner kanskje ikke den samme følelsen lenger. Svarene på livets spørsmål virker ikke like tydelig. Og hvordan kommer Jesus inn i en hverdag full av så mye annet å tenke på? 

Man føler man ikke helt får til å tro, men tørr aldri å si det – for det føles så drastisk, da er det enklere å bare fade ut.

Ofte skulle man ønske at ”ting var sånn som før”. At man elsket Jesus slik som før. Så prøver man på det, men får det liksom ikke til.

Man blir kanskje som de man sa man aldri skulle bli som. De som ikke lenger var så aktive. De man tenkte på som kjedelige voksne, som virkelig hadde glemt hva alt handlet om og som ikke helt så poenget. 

Så finner man seg selv i samme situasjon og synes kanskje til og med det er helt greit, eller man har ikke noe valg?

Det er krise. Sånt rent personlig. For man er ikke den man en gang var, men hvem er jeg nå? Og kan jeg (og min familie) fortsatt leve for Gud? 

Ingen snakker om det – det bare skjer.  Eller kanskje bare skjer det uten at man tenker så mye på det?

Jeg tror ikke nødvendigvis krisa er karakteristisk kun for 20 årene, men gjør seg gjeldende de ganger man går inn i nye faser av livet. De gangene man litt må finne både Gud og seg selv på nytt.

Å finne seg selv og Gud på nytt

Jeg tror ikke ting kommer til å bli som før. Hvorfor? Fordi jeg ikke er som før. Livet har de siste årene hatt med seg mange forandringer, og flere blir det. Leilighet, flytting, arbeid, nye relasjoner, etablering og ting som hører 20 årene til. Nye elementer har dukket opp i livet, og nye ting fyller timeplanen. Mer enn én gang har jeg opplevd at nå ”må jeg bli kjent med Gud på nytt”.. Det kan ha mange årsaker. Kanskje har man flyttet fra sin ”faste plass” der man snakket med Gud om alt, kanskje har noe lagt beslag på det tidspunktet man alltid var sammen med Gud, kanskje er de relasjonene man hadde et Guds fellesskap med svekket eller borte… Og de gangene livet slår en litt i ansiktet, hvor finner jeg Gud da?

Jeg har måttet finne ut av hvordan dette skal funke NÅ!? Hvordan skal Jesus være en del av hverdagen min nå, for slik som det var før er ikke lenger mulig. Selv om det ikke lenger er mulig, betyr ikke at det da er stopp. Det er nye måter. 

Det som var før var ikke nødvendigvis mer rett eller eventuelt galt. Det var sånn det var, i den fasen. Så tar man med seg verdifulle erfaringer, visdom og minner, og går videre. Lar troen på Jesus vokse med alderen og med livsfasene. Modnes. Jeg liker modne mennesker. Jeg tror troen kan være en del av det. En moden tro. Nå når jeg er 26 vil jeg at troen min skal ha vokst sammen med alderen, ikke stagnert på 18 år.

Jesuslivet er vel ikke noe som må stoppe opp, fordi vi ikke får det til, når vi er 25? Ja, det kommer til å se annerledes ut enn da vi var tenåringer. Det er helt greit. For å være 25 er ikke å være 15, eller å være 37 er ikke å være 24. Det ser annerledes ut, og det bør se annerledes ut – for som voksne er vi ikke lenger barn. Paulus sier at da han ble voksen la han det barnslige fra seg.

Idealismen møter realismen på et tidspunkt. Spørsmålet mitt er om de kan gå sammen videre!? Uten at den ene må drepe den andre. Kraftfull kombinasjon!

For meg var det mye følelser involvert da jeg var yngre. Man ”kjente ting så sterkt” eller ting var veldig levende. Jeg tror det er litt slik å være ung, det er noe av det som hører med! Noe av det kan man nok ta vare på, og følelser er en berikelse i livet, men det er ikke alt. Og jeg må ærlig innrømme at jeg ikke føler like mye nå som da jeg var 16 eller 20. Selv om jeg ikke føler så mye lenger er jeg likevel mer trygg. Trygg på hva jeg tror på og hvem Gud er. Fordi jeg kjenner han bedre. Relasjonen stikker dypere. Mye dypere. Jeg tror relasjonen med Gud kan få vokse i de livsfasene og periodene man går gjennom, men det skjer ikke av seg selv - man må ta han med på reisen.

Jeg tror utgangspunkt for livet med Gud er ment til å være kirka. Kirke er det Gud bygger, og den lokale kirke er verdens håp. Men kanskje må man også her finne seg selv på nytt!? Finne sin plass.  I Salmene står det at den som er plantet i Herrens hus skal blomstre.  Ikke forbeholdt unge, men hele livet. Å være plantet er ikke definert etter hvor mye man gjør eller hva man gjør, men hvor man er. Hvor er jeg?

Hvor ser jeg meg selv om 30 år?

30 år er lenge. I min 20 års krise har det vært stor hjelp i å løfte blikket og se fram. Hvor ønsker jeg livet mitt (og min familie) skal være om 30 år? Og er det livet jeg lever nå på vei mot det jeg ser for meg om 30 år? Hvis ikke er det kanskje noen forandringer som må gjøres… Slik at det viktigste får være viktigst.

Hva er det jeg vil skal stå fast om 30 år. Er det i det hele tatt noe jeg vil slå fast varer livet ut? Etter grubling i en del måneder kom jeg fram til at det er tre forhold jeg ønsker skal vare livet ut for min del.

1.     Forholdet til Jesus

2.     Forholdet til kirka

3.     Forholdet til bibelen

Hvor er du om 30 år? Hva er viktig? Hva skal vare?

La oss tørre å snakke om hvor vi er på vei. Ikke som perfekte, men ekte. Min bønn er at brannen i mitt liv må få holde seg varm. Jeg vil fullføre løpet. Jeg vil bevare troen! Ikke bare ha den nedpakket som en del av bagasjen, men som det jeg lever. Min bønn er også at vi løper sammen. At alle vi som startet ut også skal komme oss i mål. Er du med?

Solveig Selle Rundberg
  

En innholdsrik langhelg i India

Som 19 åring oppdaget jeg Aril Edvardsen. Fram til da hadde Troens Bevis gått under min radar. På dette tidspunktet var jeg del av et UIO team som oppholdt seg i den indiske byen Nagpur. I en uformell prat med en indisk pastor, fortalte jeg at jeg var fra Norge. Hans umiddelbare respons var: Do you know Aril Edvardsen?

En tilfeldig indisk pastor, fra en middels stor kirke, i en ukjent by, i en lite besøkt del av India, kjente til Aril Edvardsen fra Kvinesdal. Det pirret min nysgjerrighet. Jeg begynte å lese Arils bøker, fikk tak på troens bevis bladet, ble grepet av visjonen, hektet på strategien og ble lett en av troens bevis mange støttepartnere. Siden har jeg fulgt Troens Bevis misjonsarbeid hjemme fra godstolen. Hode og hjerte har vært med på korstog og predikantseminarer i Kaukasus, India og andre steder.

Jeg har også fulgt Rune sine musikkfestivaler, særlig i India, med stor interesse de senere årene. Sentrumkirken, som jeg er en del av, ønsker å gi Jesus til en ny generasjon. Det Rune Edvardsen nå gjør i India er midt i gaten for vårt hjerte. At en misjonsleder snakker varmt om å nå den oppvoksende generasjon og selv gjør noe med det, er stort. Konseptet med å ta vestlige musikere med seg til den tredje verden for å gjøre musikkfestivaler er genialt. Det var lett å si ja til å bli med på tur til India!

En av de første ting som slår meg, er noe jeg allerede vet. Troens Bevis sitt nettverk rundt i verden er unikt. Den lokale samarbeidspartneren gir et solid inntrykk. Manna ministries er kirker, barnehjem, skoler, hjelp til fattige, bibelskoler og kirkeplanting under samme paraply. Hele denne bevegelsen er opptatt av å vinne den oppvoksende generasjonen for Jesus. Jeg får inntrykk av at musikkfestivalene har vært en veldig viktig del av dette. De har vært en plogspiss for oppstart av nye kirker og et frisk pust inn i det eksisterende kirkelivet.

Troens Bevis har rutine på store arrangementer. Folkemengder på 20 og 30 000 overrasker ingen. De lokale arrangørene vet også hva de driver på med. De er også involvert på scenen. Musikk de bidrar med har mer enn en touch av Bollywood. Fantastisk! Noen av de som opptrer er kjente og halvkjente indiske sangere. Det ser ut som de liker å synge om Jesus, og opptrer som de reneste lovsangsledere. Bandet og Rune skaper herlig stemning, noe som gir et godt utgangspunkt for å gi de tusenvis av unge indere evangeliet. Rune gjør det med engasjement, innlevelse og overbevisning.

Jeg, som de fleste predikanter, liker å se hender som løftes etter frelsesinnbydelse. Derfor er det overveldende å få være med på den massive responsen på Runes innbydelser. Med første øyekast ser det ut som hele forsamlingen løfter hendene med ønske om å ta imot frelsen. Sterk kontrast til vår virkelighet hjemme, hvor man opplever at ønsket om å ta imot frelsen og bestemmelsen om å følge Jesus, sitter langt inne. Kanskje er det dette tanken som burde prege oss i Norge også: At mennesker selvfølgelig vil ta imot de gode nyhetene om Jesus når de får høre. Det gjør tusenvis av unge indere på musikkfestival disse helgene.

Musikkfestivalene er ikke et slag i løse luften. I etterkant av musikkfestivalene planlegges oppstart av 20 kirker. Unge pastorer som er utdannet på Manna Ministries sin bibelskole er klar til å gå i gang. Ut fra hva som har skjedd etter tidligere musikkfestivaler, er det all grunn til å tro at de vil lykkes. Dette er det stort å være med på. Jeg har tro på denne måten å jobbe på!

Å sitte på traktoren og tenke på Gud

Av og til skulle jeg ønske at jeg ikke var fulltidsarbeider i kirken. og hadde jobb innen næringsliv eller utdanning. Ikke fordi jeg mistrives med det jeg gjør. Absolutt ikke! Heller av motsatt grunn. Jeg tror på Jesus og tror på evangeliet. Jeg tror også på kirken som Jesu kropp og forvalter av evangeliet. Derfor har jeg gitt mitt liv til Jesus og gjort mine talenter og ressurser tilgjengelig for å bygge hans kirke. «Wow- interessant», tenker du, «selvfølgelig har du det, det er jo jobben din».

Og her er poenget mitt. Å blande sammen familie, jobb, venner, fritid, og kirke til en herlig mix med Jesus som «hode» er ikke eb arbeidsbeskrivelse, men en overbevisning. Det er mitt fokus uavhengig av levebrød. Både familie, jobb, venner, fritidsinteresser og kirke krever fokus og energi. Å bygge kirke blander dette sammen på en unik måte. En kirke med rett fokus er holistisk og inkluderer alle sider av livet. Den troende bærer kirke i seg, tar kirken med seg der man går og bygger kirke sammen med menneskene man har rundt seg.

Poenget mitt er at man ikke trenger å være fulltidsarbeider i kirken som meg selv, eller gå på bibelskole, eller være utsendt som misjonær, eller dra på team for å bygge kirke.Travle småbarnsforeldre, avslappa pensjonister, hypre tenåringer, opptatte tenåringsforeldre, stressa studenter, stormforelska nygifte og vellykkede karriereklatrere kan alle bygge kirke. Det som forener er en felles lidenskap for Jesus, en felles forpliktelse til fellesskap, et felles ønske om å bidra og en felles driv til å invitere nye. Alt dette kommer sammen til en attraktiv visjon av Jesus våre omgivelser kan forholde seg til.

En bekjent av meg sluttet i jobben som prest for å bli bonde. Han var en fremragende dyktig prest, så det var nok noen som lurte på hvorfor. Han begrunnet sitt valg blant annet med å si at det er bedre å sitte på traktoren å tenke på Jesus enn å sitte på kirkekontoret å tenke på traktoren. En bonde, lærer, ingeniør, kunstner, atlet, businessmann, sykepleier, økonom, tømmermann, plattformpendler, førskolelærer, advokat, hjemmeværende, pensjonist, uføretrygdet osv er alle fulltidsarbeider når liv og ressurser er gjort tilgjengelig for Jesus. Da bygger vi kirke i våre travle, opptatte, noen ganger stressede, men likevel så herlige liv.

Btw, jeg har ikke planer om å bytte jobb. På min måte vil jeg fortsette å gjøre talenter og ressurser tilgjengelig for å bygge kirken. Tenk om vi er mange som gjør det, hver på vår plass, i hver vår situasjon og med hver vår oppgave. Det har potensiale i seg til å ryste verden. Jeg tror det var det Jesus tenkte.