20 års krisa

Solveig Selle Rundberg, ungdomsleder i Sentrumkirken, (kirken jeg er en del av) har skrevet en meeeget bra tekst om 20 års krisen. 

Med tillatelse har jeg fått publisere den på bloggen min. Det som Solveig skriver er ganske sikkert noe mange kjenner seg igjen på et eller annet tidspunkt i livet. I hvert fall gjør jeg det. 

Les og kommenter gjerne.

20 års krisa ingen fortalte oss om…

Jeg har tenkt på denne teksten i hele høst, og jeg håper du vil ta deg tid til å lese den. Det har blitt viktig for meg at dere alle får denne, fordi jeg har noen tanker som ligger på hjertet mitt og som jeg gjerne har lyst å dele med dere, og som kanskje vil treffe ulikt alt etter som.

Jeg er nå 27 år, og har vært så privilegert at jeg har fått jobbe i en kristen organisasjon og de siste årene vært ansatt i en menighet, Sentrumkirken Sandnes, helt siden jeg gikk ut av videregående. I løpet av disse årene har jeg sett masse, tenkt masse, erfart masse, gått gjennom forandringer, vært tett på andre mennesker og deres reise med Gud, og selv også havnet i den 20 års krisa jeg mener ingen fortalte oss om. 

20 års krisa?

Gradvis forstår man at livet ikke er helt som det man så for seg som tenåring. Det er ikke så svart-hvitt. Det er ikke så enkelt å redde/frelse verden som først antatt. Alt går ikke på skinner heller. Folk man er glad i blir syke, relasjoner blir kompliserte, mennesker sårer, livet kommer med noen av sine skuffelser og timeplanen er ikke alltid like lett å få til å gå opp. Særlig ikke her i Norge, hvor vi stiller så høye forventninger til oss selv. Alt skal jo være perfekt.

Livssituasjonen forandrer seg. Plutselig er det en selv som skal forsørge seg, og gjerne også flere, i det familieliv blir et faktum for flere i løpet av 20 årene.

Livet med Gud er ikke som det var. Man kjenner kanskje ikke den samme følelsen lenger. Svarene på livets spørsmål virker ikke like tydelig. Og hvordan kommer Jesus inn i en hverdag full av så mye annet å tenke på? 

Man føler man ikke helt får til å tro, men tørr aldri å si det – for det føles så drastisk, da er det enklere å bare fade ut.

Ofte skulle man ønske at ”ting var sånn som før”. At man elsket Jesus slik som før. Så prøver man på det, men får det liksom ikke til.

Man blir kanskje som de man sa man aldri skulle bli som. De som ikke lenger var så aktive. De man tenkte på som kjedelige voksne, som virkelig hadde glemt hva alt handlet om og som ikke helt så poenget. 

Så finner man seg selv i samme situasjon og synes kanskje til og med det er helt greit, eller man har ikke noe valg?

Det er krise. Sånt rent personlig. For man er ikke den man en gang var, men hvem er jeg nå? Og kan jeg (og min familie) fortsatt leve for Gud? 

Ingen snakker om det – det bare skjer.  Eller kanskje bare skjer det uten at man tenker så mye på det?

Jeg tror ikke nødvendigvis krisa er karakteristisk kun for 20 årene, men gjør seg gjeldende de ganger man går inn i nye faser av livet. De gangene man litt må finne både Gud og seg selv på nytt.

Å finne seg selv og Gud på nytt

Jeg tror ikke ting kommer til å bli som før. Hvorfor? Fordi jeg ikke er som før. Livet har de siste årene hatt med seg mange forandringer, og flere blir det. Leilighet, flytting, arbeid, nye relasjoner, etablering og ting som hører 20 årene til. Nye elementer har dukket opp i livet, og nye ting fyller timeplanen. Mer enn én gang har jeg opplevd at nå ”må jeg bli kjent med Gud på nytt”.. Det kan ha mange årsaker. Kanskje har man flyttet fra sin ”faste plass” der man snakket med Gud om alt, kanskje har noe lagt beslag på det tidspunktet man alltid var sammen med Gud, kanskje er de relasjonene man hadde et Guds fellesskap med svekket eller borte… Og de gangene livet slår en litt i ansiktet, hvor finner jeg Gud da?

Jeg har måttet finne ut av hvordan dette skal funke NÅ!? Hvordan skal Jesus være en del av hverdagen min nå, for slik som det var før er ikke lenger mulig. Selv om det ikke lenger er mulig, betyr ikke at det da er stopp. Det er nye måter. 

Det som var før var ikke nødvendigvis mer rett eller eventuelt galt. Det var sånn det var, i den fasen. Så tar man med seg verdifulle erfaringer, visdom og minner, og går videre. Lar troen på Jesus vokse med alderen og med livsfasene. Modnes. Jeg liker modne mennesker. Jeg tror troen kan være en del av det. En moden tro. Nå når jeg er 26 vil jeg at troen min skal ha vokst sammen med alderen, ikke stagnert på 18 år.

Jesuslivet er vel ikke noe som må stoppe opp, fordi vi ikke får det til, når vi er 25? Ja, det kommer til å se annerledes ut enn da vi var tenåringer. Det er helt greit. For å være 25 er ikke å være 15, eller å være 37 er ikke å være 24. Det ser annerledes ut, og det bør se annerledes ut – for som voksne er vi ikke lenger barn. Paulus sier at da han ble voksen la han det barnslige fra seg.

Idealismen møter realismen på et tidspunkt. Spørsmålet mitt er om de kan gå sammen videre!? Uten at den ene må drepe den andre. Kraftfull kombinasjon!

For meg var det mye følelser involvert da jeg var yngre. Man ”kjente ting så sterkt” eller ting var veldig levende. Jeg tror det er litt slik å være ung, det er noe av det som hører med! Noe av det kan man nok ta vare på, og følelser er en berikelse i livet, men det er ikke alt. Og jeg må ærlig innrømme at jeg ikke føler like mye nå som da jeg var 16 eller 20. Selv om jeg ikke føler så mye lenger er jeg likevel mer trygg. Trygg på hva jeg tror på og hvem Gud er. Fordi jeg kjenner han bedre. Relasjonen stikker dypere. Mye dypere. Jeg tror relasjonen med Gud kan få vokse i de livsfasene og periodene man går gjennom, men det skjer ikke av seg selv - man må ta han med på reisen.

Jeg tror utgangspunkt for livet med Gud er ment til å være kirka. Kirke er det Gud bygger, og den lokale kirke er verdens håp. Men kanskje må man også her finne seg selv på nytt!? Finne sin plass.  I Salmene står det at den som er plantet i Herrens hus skal blomstre.  Ikke forbeholdt unge, men hele livet. Å være plantet er ikke definert etter hvor mye man gjør eller hva man gjør, men hvor man er. Hvor er jeg?

Hvor ser jeg meg selv om 30 år?

30 år er lenge. I min 20 års krise har det vært stor hjelp i å løfte blikket og se fram. Hvor ønsker jeg livet mitt (og min familie) skal være om 30 år? Og er det livet jeg lever nå på vei mot det jeg ser for meg om 30 år? Hvis ikke er det kanskje noen forandringer som må gjøres… Slik at det viktigste får være viktigst.

Hva er det jeg vil skal stå fast om 30 år. Er det i det hele tatt noe jeg vil slå fast varer livet ut? Etter grubling i en del måneder kom jeg fram til at det er tre forhold jeg ønsker skal vare livet ut for min del.

1.     Forholdet til Jesus

2.     Forholdet til kirka

3.     Forholdet til bibelen

Hvor er du om 30 år? Hva er viktig? Hva skal vare?

La oss tørre å snakke om hvor vi er på vei. Ikke som perfekte, men ekte. Min bønn er at brannen i mitt liv må få holde seg varm. Jeg vil fullføre løpet. Jeg vil bevare troen! Ikke bare ha den nedpakket som en del av bagasjen, men som det jeg lever. Min bønn er også at vi løper sammen. At alle vi som startet ut også skal komme oss i mål. Er du med?

Solveig Selle Rundberg