torsdag 21. august 2014

Bli kjent med

Ingunn enoksen har skrevet denne teksten om å bli kjent med:
4 grunner til at jeg ikke snakker om Jesus:

1       Jeg tenker for stort:
På søppelbilene i distriktet står det «tenke globalt, handle lokalt». Vi kan bekymre oss over klimautfordringene, og irritere oss over manglende handlekraft av verdens ledere, men jeg kan i det minste brette sammen melkekartongen og sykle de 800 meterne til butikken. Vi kan også tenke globalt, handle lokalt når det gjelder misjonen. Og kanskje er det akkurat det vi gjør når vi samles som kirke. Men til og med ordet lokalt har en viss avstand. Det kan fremdeles handle om alle andre. Kanskje må jeg heller «tenke lokalt – handle personlig»? I Bibelen leser vi om hvordan Jesus blir kjent med Jakob. Så blir han kjent med broren. Han blir ikke kjent med hele lokalsamfunn. Han blir kjent med enkeltmennesker
Mitt lokalområde er mitt nabolag. Vi har nettopp flyttet inn i et nyetablert boligfelt. Hvis jeg skal tenke lokalt, så må jeg tenke at jeg er misjonær for nabolaget, altså alle mine naboer. Og det er ganske mange. Men hva om det ikke handler om nabolaget? Hva om det handler om naboen? Det paret som vi deler tomtegrense med, som det tok 5 måneder før vi hilste på? Hva om det ikke handler om at klassen din skal bli frelst? Hva om det handler om den ene klassekameraten som du sitter ved siden av i mattetimen? Hva om det ikke handler om å gi Jesus til arbeidsplassen? Hva om det handler om den ene kollegaen? Jeg kjenner at det river og utfordrer. Det handler om den ene. Det er plutselig personlig.

2      Det er så mye annet som må fikses:
I Apostlenes gjerninger leser vi om Peters møte med en mann som var født lam: «Da sa Peter: «Sølv og gull har jeg ikke, med det jeg har, gir jeg deg: I Jesu Kristi, Nasareerens navn, stå opp og gå!» Jeg har alltid hatt en tendens til finne grunner til at en person ikke kan bli kristen. Jeg har ei venninne som radikal feminist, stemmer Rødt og marsjerer i tog for abort. Hun kan ikke bli kristen. Det er så mye annet som må på plass først. Så i stedet for å be og tro på at hun kan bli frelst, så merker jeg at jeg fokuserer mer på «alt som må fikses» før hun kan bli kristen. Hun må bare passe inn i rammen først. Hun kan ikke være så radikal. Egentlig så burde hun gå i tog mot abort før jeg våger å snakke om Jesus med henne. Peter hadde forstått det. Jeg håper jeg forstår det, og at jeg skal klare å handle på den forståelsen: At det største, viktigste og første mine venner trenger, er ikke en endring av politisk preferanse, etiske holdninger, legning, drikkevaner eller antall sexpartnere. Det er Jesus. Han tenker ikke på at min venninne skal «passe innenfor rammen». Jesus sprengte rammer.

     Jeg passer så godt på de 99 andre.
For 5 år siden sa ungdomspastoren min at jeg var en av dem hun kjente som hadde fleste ikke-kristne venner. Det stemte nok da. Det stemmer nok ikke nå. Jeg har prøvd å finne ut hva som skjedde. Jeg tror ikke det handler om at jeg liker kristne bedre enn andre. (Snarere tvert imot, er det noen som irriterer meg så er det stort sett kristne som uttaler seg i media eller andre kristne i kirken) Men for fem år siden hadde jeg nettopp gått på videregående, jeg hadde spilt fotball og håndball, og naturligvis så var mange av vennene mine ikke kristne. Så ble jeg gift, fikk barn, engasjerte meg mer og mer i kirken, og gradvis så har timeplanen min blitt fylt av familie- og kirkeaktiviteter. Kirken tar mye av tiden, og det er en fantastisk velsignelse. Men jeg henger med de 99 sauene. Hver søndag. I linkgruppa. På ledersamlinger. Gjerne på turer rundt Stokki, der vi snakker om, ja, nettopp, kirke og livet med Gud. Men Jesus snakker om den ene. Hvem er den ene sauen i mitt liv? Det handler ikke om å bli med på et fotballlag for å skaffe seg ikke-kristne venner - det har jeg rett og slett ikke tid til. Det handler om å se de arenaene jeg faktisk er i. Jeg trenger ikke å springe ut i gatene på desperat jakt etter den ene sauen. Jeg vet jo egentlig hvem det er. Det er nabodamen. Det er hun ene jeg utvekslet telefonnummer med i barselgruppa sist uke. Det er kusinen min. Jeg må våge å åpne opp øyene og se hvem jeg faktisk har i livet.

     Jeg har alt fokus på invitasjonen
Jeg tror vennene mine merker det. At jeg plutselig blir veldig interessert i å henge i ukene før et stort arrangement i kirken. For det er jo flaut hvis jeg ikke har invitert noen? Så jeg har et par venner som jeg henger med et par ganger i året. Sånn «tilfeldigvis» rett før Sensommer. «Dette var kjekt, me må henga snart igjen!» sier hun. «Ja, du, det er faktisk et knallbra arrangement i kjerkå nå til helgå, me kan jo henga der?!» Folk merker garantert når vennskapet har en agenda. Ei venninne av meg som ikke er kristen fortalte meg at hennes beste venninne, som er kristen, hadde sagt det viktigste målet med vennskapet var at hun skulle bli frelst. Vennskapet var en agenda. Og hun venninnen min fortalte hvor vondt det var å egentlig bli fortalt at vennskapet er ikke godt nok før alle parter trodde på det samme. Vil jeg bli kjent med naboen fordi jeg faktisk ønsker å bli kjent med henne? Eller er det for å kunne invitere henne med på neste års Sensommer, så jeg kan stryke av «check» på samvittighetsinvitasjonslisten?
Til syvende og sist så tror jeg alle disse grunnene finnes i min hverdag fordi det er en grunnleggende forutsetning som jeg ikke får banket godt nok inn i hodet mitt: At det er Jesus som frelser. Jeg kan ikke frelse. Mine velformulerte setninger kan ikke frelse. Mine nøye planlagte invitasjoner kan ikke frelse. Mine glorifiserte etisk- og politisk korrekte handlinger kan ikke frelse. Da må jeg tørre å tro på at det er Jesus i meg som får skinne. Ikke jeg av min egen kraft, av mine egne gjerninger og fromme tanker. Så i min hverdag, i min timeplan, mellom klesvasken og trilleturen må jeg tørre å være tilstede. Tørre å bli kjent med. Ikke som en del av et misjonsarbeid. Ikke som et påtvunget vennskap, fordi jeg må fylle opp kvoten av ikke-kristne venner. Men fordi Jesus bor i meg, og han er det største, viktigste og første som mine venner trenger.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar